Tanker fra et snart avsluttet rehabiliteringsopphold!

Denne blir mitt nye treningsredskap bilde tatt av fysioterapeuten min. 

3 uker nærmer seg snart sin slutt. Uten å lyve kan jeg ikke annet si enn at dette har vært igjen de tre verste ukene i mitt liv. Sist jeg hadde det slik var når jeg var på rehabilitering for over 20 år siden. Jeg egner meg ikke som pasient, og mine forventninger ble absolutt ikke som jeg hadde tenkt meg. Jeg har tatt lærdom om dette opphold og det er at jeg skal ikke frivillig sette meg inn i rollen som pasient igjen  - for ja dette var mitt valg men ut fra mine forventninger og mål. Vet at dette handler om å jobbe hele livet for å vedlikeholde kroppen min ettersom den ikke er 100 % som "normal". Så det har blitt en god drivkraft nå gjennom denne opplevelsen. Hva var mine forventninger for dere som fulgt meg i sosiale media og lurer sikkert på hvorfor det bare  har handlet om negativitet og lite optimisme. Mitt mål er og var - få fysisk arbeidsevne til å klare med ute på arbeidsmarkedet og i full stilling. Jeg har gjennom de siste fem årene ikke hatt tid til å pleie min kropp noe som min kropp de siste året har vært sterk motstander til at jeg har gjort. Fra å trene 4 dager i uka til å ikke gjøre noe i fem år omtrent ikke rart at kroppen noen ganger sier stopp. Jeg ønsket meg individuell trening, individuell fysioterapibehandlinger, og ikke minst ro og tid for meg "BARE MEG". 

Hva gikk galt? Jo bare ved å se programmet som ble utlevert ved ankomst så jeg at dette ikke virket å være det som jeg var ute etter. Men jeg vil alltid gi nye ting en sjansen - men raskt oppdaget jeg av å sitte på skolebenken og sitte å høre på kognitive tilnærminger om hvordan mestre hverdagen med smerter, medikamentundervisning, mindfulness så kjenner jeg at dette er en tid langt bak for meg. Jeg er ikke der i det hele tatt, dette er teknikker, metoder jeg selv jobber med i mitt arbeid i foreningen, det jeg lærer til de pårørende og ungdommer for å takle sin hverdag men ikke minst jeg har gått kognitiv terapi i flere år så trodde jeg liksom var ferdig med den biten.  Medisiner - jeg er anti medisiner og er som en egen felleskatalog :-) og sist men ikke minst mindfulness eller oppmerksomt nærvær - det er min livsfilosofi. Så det ble her ingenting om jobbmestring, hvordan få seg en jobb med noen begrensninger, gjøre seg attraktiv på arbeidsmarkedet, rettigheter, omskolering eller hva for jobb kan man passe til osv. Så var de det med egen tid - jo det har jeg tatt meg og har ikke brydd meg noe særlig om hva andre synes om det. Jeg er ikke her for å være sosial - jeg har nok av sosialt liv og mennesker det er jo min jobb. Så å bli en "gruppedeltaker" mot sin vilje - det funker ikke, bestemt bordplassering når man spiser osv. Såpass ser jeg nå at jeg er heldig som har min integritet - og jeg føler ikke med strømmen bare for at man tror slik skal det være. Jeg er her for stillhet, trening og bli en ny meg. Men jeg kommer ut som en sliten, frustrert, eks pasient men med stor tro på at dette fikser jeg hjemme og i mine egne omgivelser med de menneskene jeg selv har valgt skal være med i min vei videre til et bedre liv. Men det skal sies jeg har blitt bedre - jeg har fått trent litt med egne øvelser etter at jeg har etterspurt det, og håndtreningen har gitt effekt så den vil jeg holde på med hjemme som jeg egentlig har gjort i gamle dager. Det handler om å gjenoppta gamle vaner. Så får jeg finne ut alt det andre selv som jeg ellers er vant til å gjøre. Skulle jeg noen gang bli utsatt for å komme i lignende situasjon skal jeg stole mye mer på magefølelsen min og heller takke nei en gang for mye enn å komme til en plass man fra starten av ikke føler er helt den rette. Men sånn går det når en lege som aldri møtt meg skal vurdere hva som passer best for meg........... pøh! Heldigvis fikk jeg så mye mer utav dagen på poliklinikken "Raskere tilbake" så skulle ønske det var slik fortsettelsen skulle være og de trodde som meg at det var på et slik opphold jeg skulle på. Men vi tok alle feil! Jeg gleder meg så til hverdagen - til å gjenoppta jobb og inkludere trening i min nye hverdag. Det er HÅP, for håpet har ikke blitt borte det vil alltid være der. 

Virkelighetens brukermedvirkning - jeg er allergisk mot byråkrati :-)

Nå har det startet - det store alvoret. 5-års jubileum er igang. Programmet er offentlig, og påmeldinger har allerede kommet inn. Jeg tror ikke noen skjønner hvordan følelsen er av å først forberede seg til å arrangere en to dagers konferanse alt fra lokalisasjon, program, og gjennomføring av dere som deltar. Det er mange følelser i sving - positive men og noen uroelement :-).  Hvert år skal lede til ny kunnskap, og økt forståelse, for å delta må man ha gode forkunnskaper og det beste er for de deltakerne som fulgt oss fra starten av for du bygger hele tiden videre på det du lærte fra forrige konferanse. Jeg tror at ved å få mer kunnskap, bli tryggere som hjelpere i møte med noen som skader seg selv så er det en god vei til forebygging, minske stigma og tabu, tror jeg. 

1. mars Verdensdagen mot selvskading - fra tanke til virkelighet er ikke så byråkratisk som mange kan tro. For det første er LFSS ikke byråkratiske og vi bruker ikke mange ledd for å komme til en beslutning. Vi ønsker ikke det heller. Målet vårt er å jobbe utenfra og innad og ikke omvendt. Det betyr ta innspillene vi hører fra dere, og så prøver vi å konkretisere det til noe bra. Så hver ny konferanse er laget ut fra årets evaluering der deltakerne har fått sagt noe om hva de ønsker å få mer kunnskap om. Det er ikke vi i LFSS som setter agendaen, det har vi aldri gjort og vi ønsker heller ikke å gjøre det pga det er dere som jobber med våre ungdommer som må si noe om hva dere trenger for kunnskaper. Vi kan mene og synes veldig mye men det kan gjenspeile seg i at vi da lager program som ikke fenger, som ikke er aktuelt eller virker uinteressant. Det betyr at rett etter avsluttet konferanse blir neste års program utformet. Uten en masse møter, komiteer osv. Derimot bruker jeg egne ressurser av våre fagfolk, brukere og pårørende for å ha noen å diskutere med om dette føles rett og riktig. Så tusen takk til alle dere der ute som kommer med innspill, tanker og forslag til forbedringer for det er dere som lager slutt resultatet. Så ja på en måte har vi en uformell komité  Å lage en konferanse er som å vente barn :-) man går å ruger lenge før jeg vet ikke om resultatet er bra før det kommer påmeldinger. Ekstra nerver er det på grunn av at konferansen ikke får noen støtte fra de store offentlig samarbeidspartner som f.eks Helsedirektoratet osv. Der har vi søkt men bommet pga det er ikke noen øremerket midler for faget "selvskading" derfor blir også det en ekstra utfordring for å kunne gjennomføre konferansen. Vi vet aldri før påmeldingsfristen har løpt ut om vi kan kjøre det igang eller ikke. Vi må ha et fast antall deltakere for å økonomisk kunne gjennomføre det, pga utgifter for foredragsholdere, reise, opphold, administrasjon osv. Men vi har lykkes i 4 år og jeg er selv stolt over at det går å få til noe uten støtte. Det går å ha god faglig kvalitet til tross ingen økonomi. Dette gjenspeiler seg vel i alle evalueringene der vi ligger over middels i scoringen av faglig innhold. For meg er det belønningen når dere føler at det har gitt dere noe å bygge videre på. 

Hvorfor deler jeg disse tankene - jo jeg har innimellom fått spørsmål om hvordan vi jobber, og hvorfor vi ikke er flere innad i LFSS. Vår ideologi er å ikke jobbe innad og ut som nevnt her tidligere, uten omvendt. Vi ønsker å bringe inn det dere opplever i deres hverdag, de som dere møter når man er innenfor systemet, eller jobber i helsevesenet og føler man mangler av kunnskap, osv. Når vi har lyttet til dere, blir alt notert og lagt i vår store hukommelsearkiv :-), så bringes det innad i LFSS, diskuteres på styremøte, bruker det store nettverket vi har av både brukere, pårørende og fagfolk til å drodle videre og så konkretiseres tankene deres og vi prøver å gjennomføre det. Men for å gjennomføre det ønsker vi igjen å bruke dere der ute, for vi tror at ved å skape innflytelse, og engasjement så kan alle føle at man eier en liten bit av LFSS. For LFSS er ikke til for oss den er til for dere. Det er derfor vi klarer å få til så mye for uten dere hadde det ikke gått. Det kan handle om små oppdrag som store. Det kan være over lang tid eller for et enkelt oppdrag der og da. Men uansett er det alltid like verdifullt så lenge det er dere som hjelper oss å bidra til å vokse. Selvsagt kan dette skape litt forvirring for de som lenge jobbet i forskjellige organisasjoner, eller som frivillig andre plasser pga vi ikke gjør som de. Vi har en helt annen tilnærming og det vil kanskje ta litt tid for å skjønne vår arbeidsmåte. Denne ideologien ble skapt allerede fra første stund av det første styret. Vi ønsket mindre byråkrati, mindre møte, div komiteer, osv. Fokus var og er å være deres "talsperson" og bruke eksterne ressurser når vi trenger det og ikke hele tiden innkalle til møter, møter og møter for noe man kan få avklart via en telefon - e-post der og da. Så egentlig har vi mange mange gode hjelpere dere ute, over hele landet som deler av sine erfaringer, tanker, og praktiske oppgaver som ikke dere der ute kanskje alltid ser eller vet om. Og det er slik vi fortsatt ønsker å være - der ute i virkeligheten og ikke innestengt på et kontor med å tro og mene noe ut fra oss. 

Verdensdagen mot selvskading 1. mars

Det nærmer seg den tiden på året som alltid er like nervepirrende. For femte året på rad sendes det snart ut invitasjon til den eneste konferansen i Norden som har fokus på "selvskading" og som markerer SIAD - Self injury awarness day eller som vi har oversatt til "Verdensdagen mot selvskading". Allerede i oppstart fasen til at LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord ble stiftet hadde jeg fått opp øyene for denne markeringsdagen. Så det føltes helt naturlig å følge med på den internasjonale bølgen. Konferansen arrangeres hvert år den 1. mars og på ulike plasser i landet. Vi har vært i Oslo, Bergen, Trondheim og nå sist Stavanger. Fra 2014 og vårt jubileumsår både som organisasjon og med denne nasjonale markeringsdagen gjør vi en endring. For det første er den 1. mars på en lørdag, som gjør at vi flytter konferansen noen dager frem i tid, samtidig skal vi fra 2014 være på en og samme plass i fremtiden. Dette skal være en tradisjon som alle vet vil skje rundt den 1. mars og på det samme hotellet (noe vi skal se hva for erfaringer vi får i 2014). 

Samtidig tar konferansen hvert år et trinn videre i fagkunnskapen og forståelsen til selvskading. Det betyr at de som deltar må ha gode forkunnskaper. Vi tar opp tema som handler om de ulike mekanismene kring det å skade seg selv. Den generelle biten som hva er selvskading har vi passert.

 2014 års tema er Selvskading - fortid, nåtid og fremtid. Det betyr at vi nå fokuserer oss på hvilke følelser oppstår når man føler trang til å kutte seg, og hvilke følelser sitter man igjen med etterpå. Angst - fant vi ut er en følelse som ofte settes i sammenheng med selvskading. Så kanskje man da trenger litt mer kunnskap kring det å ha angst, og hva er angst for å enda bedre ha forståelse til hvorfor man skader seg. For vi tror at ved å sette fokus på forståelsen til, og lære seg mer om mekanismene rundt når noen som skader seg selv kan bidra til en bredere og større forståelse til handlingen. Et annet stort tema vi tar opp for første gang er selvmordsproblematikken ut fra vårt ståsted - vi jobber med de som sliter med selvmordstanker/forsøk. Så først må vi slå hull på noen myter som fortsatt eksisterer og som kan være hemmende i møte med en som er i selvmordsfare. Sen får vi egen erfaring om å overleve, for å deretter prøve å gi dere noen gode verktøy til å håndtere ungdommer som sliter med selvmordsproblematikken. Dette var bare en liten del av en to dagers konferanse. 

Disse vil holde foredrag: 
Einar Øverenget 
Elisabeth Jørgensen Steen
Randi Tofthagen
Jan Hammer
Linda Aaland
Anita J Tørmoen
Erlend Mork 
Johan Siqveland
Aina Stenersen
Tormod Stangeland
Svein Øverland 

Dette viser oss at vi har klart det igjen. Vi har fått til et program som fører tema Selvskading et trinn videre. Disse menneskene bidrar for de har et varmt hjerte for saken vår. For uten det hadde det ikke gått å få til en slik konferanse. Vår konferanse er selvfinansiert. Så varmt takk til alle og en hver som gjør dette mulig enda en gang. Slike ting gjør meg så varm i hjertet og så ydmyk til alle som bidrar. For ved å dele sine faglige erfaringer med oss gir de gode verktøy til dere som skal hjelpe våre ungdommer. Det er en stor gave. 

Så kommer sommerfuglene, når alle invitasjoner er sendt ut og vi sitter hjemme å venter på påmeldinger og alltid med en viss uro i kroppen. Har vi lykkes med å lage en konferanse som lokker helsepersonell/pårørende og brukere til å komme. Vår konferansen er nemlig tverrfaglig og alle er velkommen. Uansett om vi tidligere har vært bortskjemte med å ha alt fra 100 - 220 deltakere er det alltid like nervepirrende til å se om det blir nok til å kunne gjennomføre konferansen. Vi trenger alltid et antall deltakere for å få det økonomisk til å gå rundt. Når vi den grensen kan vi sen puste ut. Men det hadde vært ekstra stas å få feire vårt jubileum sammen med alle dere der ute som jobber for at våre ungdommer skal føle seg trygge og ha tillit til dere. For delt glede er dobbel glede! 

Så nå venter vi med spenning - og Velkommen til 2014 konferanse, gleder meg til å møte dere. 

Whiplash min fiende

Jeg har de siste dagene vært preget av min fiende eller venn Mr Whiplash og har hatt tid til å tenke noe som kanskje ikke alltid er like sunt.  Dette som skrives er ikke noe klaging eller syting. Jeg har lagt  ifra meg den tiden, og jeg er klar over at det finnes mennesker rundt om i verden som har det mye verre enn meg. For å være ærlig det "driter" jeg i og det hjelper ikke mine plager eller min hverdag til å være et godt medmenneske, eller å ha et så normalt liv som mulig. Jeg mangler ikke empati for at jeg nå er egoistisk men for å kunne gi andre må jeg tenke på meg selv og hvordan jeg har det med meg selv. 

Ofte når jeg får mine nedturer så kan jeg få litt rare blikk av andre og de kan se på meg som om "det tror jeg nå ikke helt ut fra det jeg vet og det jeg ser". Mange sammenheng må jeg forsvare meg i alt større grad enn hvis jeg f.eks har en fysisk skade som man ser med egne øyer, et gips, et bandasje osv. Iblant er det ganske så slitsomt å trenge forsvare noe som man vet at man har, som man vet er dokumentert, og som man vet ikke er noe man "bare" innbiller seg. Det er også ganske slitsomt når man i situasjoner da skal forklare hvilke plager som preger min hverdag for andre som til svar bare rister litt på hodet, eller prøver å si noen veloverveide ord som "- Nei det syns da ikke på deg" eller "-Det merker ikke jeg noe utav". Det spiller ingen rolle hvor mange slike setninger eller velmenende ord sies, for meg er det litt krenkende ettersom det jeg prøver å forklare faktisk hemmer min hverdag men at jeg er god på å skjule det så langt det gjør seg. Iblant går det ikke å skjule som nå den siste tiden - det synes ganske klart på meg at jeg ikke har det bra. Samtidig skjønner jeg veldig godt at det er vanskelig å skjønne - jeg er oppgående, rapp i kjeften, har mine meninger, og jeg står på utover det jeg iblant har fysiske evner til. 

Så tilbake til Mr Whiplash - til dere som ikke kan så mye om denne form for skade eller som har noen i din omgivelse som lider av dette så håper jeg du kan skjønne at dette ikke er noe vi som er rammet av synes noe gøy om. I 10 år har Mr Whiplash vært min fiende, eller venn ...... akkurat i dag er den mer min fiende enn venn. Den har forandre mitt liv og den har formet meg til det menneske jeg er i dag. Den er ikke selvpåført - én gang om året ca blir jeg fryktelig sint på vedkommende som har påført meg noe som ikke selv har bedt om. Iblant skulle jeg ha lyst til å møte ham bare for å ta en prat om han noen gang har vært klar over de konsekvenser hans bilkjøring fikk for meg. Han går der i sin bobleverden og har det kanskje like bra som før ulykken mens jeg sitter igjen med senskader som nå ser ut til og aldri gå over. Jeg er jo optimisten men ser nå at 10 år med samme symptomer at dette vil nok ikke gå over. Jeg tillater meg til å faktisk være sint på vedkommende pga det skjer så sjelden og det er noen gang en lettelse å få være sint. Tidlig tok jeg overtaket over mine symptomer og tidlig tok jeg valg som har gjort til at jeg har kunnet fungert og kunne hatt et liv jeg vært fornøyd med. Kunne vært uføretrygdet, men jeg takket nei. Jeg mener at uansett mine fysiske evner finnes det arbeid som passer meg. Det har gått nå i 10 år, min drivkraft er at jeg skal ikke gi Mr Whiplash makten eller styringen over mitt liv. 

Hvordan preger dette min hverdag kan dere sikkert nå gå å tenke over særlig de som kjenner meg. Jo, jeg plages med hodepine, nakkesmerter, svimmelhet, tinnitus, hukommelseproblemer, konsentrasjonsvansker, endret personlighet, slitenhet, trøtthet, synsforstyrrelser, dysleksi osv osv osv. Ja mye av mine plager handler om at det kan ikke ses fra utsiden, og mange av plagene mine handler om det kognitive. Dette høres kanskje ille ut  - og da er dette bare noe av det jeg plages med. Men det har gått helt greit å leve med det. Jeg har lært meg teknikker til å få fjernet hodepinen, til å huske bedre, lært meg balansen mellom å hvile, og ikke gjøre for mye, osv. Men det som gjort forskjellen den siste tiden er at plagene mine har blitt så mye verre at jeg nå ikke kan få brukt mine gode teknikker jeg har lært meg underveis. Det gjør meg frustrert - og det gjør meg til at jeg føler meg "syk" i den forstand at det hemmer meg til å gjøre de tingene jeg er vant til å kunne gjøre uansett, til å ta ting med ro, til at nå er det Mr Whiplash som har makten. Så kanskje etter 10 års stå på vilje har min kropp nå fått nok? Jeg håper ikke det men jeg skjønner at mitt hjelpeapparat rundt meg nå er litt skeptiske til mine mål. Men har jeg ikke disse målene, mister jeg meg selv. Jeg må få prøve selv til den dagen kroppen min sier stopp for da vet jeg at det er stopp. Før den tiden skal ingen få ta håpet ifra meg. Jeg har lykkes tidligere som jeg skal lykkes igjen - kanskje ikke helt til toppen men nærmer toppen enn bunnen. 

All sykdom synes ikke på utsiden! Husk på det alle dere medmennesker der ute. Lytt og ha respekt. 

Takk for ordet!

Hverdag igjen....... men tanker tar aldri slutt hos en Duracell.

Jeg har hatt ferie hvis det er noen som ikke har fått med seg det. Noen mennesker er ikke skapt for å ha ferie, mens andre kan tilpasse seg en slik tilværelse bestandig. Ferien har vært fantastisk og jeg har virkelig fått hvilt ut, jeg har fått ladet mine batterier, og jeg har fått sortert noen tanker. Har den siste tiden gått og grublet over enkelte ting som ikke vil slippe taket og jeg skjønner at en dag må disse tankene få bli konkretiserte og luftet. Men jeg velger å beholde de for meg selv litt til. 

Har tenkt litt på dette med å ha en "psykisk lidelse" eller som jeg ønsker å heller kalle det "vondt i sjelen" og over hvor takknemlig jeg kan være som har hatt og har mennesker rundt meg som aldri har dømt meg, aldri har nedvurdert meg som menneske, aldri fått meg til å føle meg annerledes, eller mindre verdt. Eller ja nå stemmer det kanskje ikke sånn helt, men jeg har som godt voksen valgt å ikke omgis meg mennesker som ikke takler min fortid, nåtid eller fremtid. Å bruke så mye energi for å tilpasse seg andre, eller være sammen med mennesker som tapper en for energi og som skaper en masse frustrasjoner de menneskene har jeg valgt bort av egen fri vilje. Har gått over noen grenser som for andre øyer ikke er sett på som god folkeskikk, eller "sånn gjør man det bare ikke". Ærlig talt er jeg så dritt lei av å høre slike kommentarer. Bryr meg ikke om hva andre synes om meg så lenge jeg selv er trygg på hvem jeg er og hvem jeg vil være. Og jeg vil ikke være som de menneskene som dømmer meg, eller som har meninger om hvem jeg er uten å finne ut hvem jeg er, eller hvorfor jeg gjør det slik eller sånn. 

For å komme dithen så kreves det en porsjon mot, en del selvinnsikt, og en hel del jobbing med å bli av med gamle spor som man kanskje er oppdratt etter. Så hva er resultatet - jeg har i dag den luksusen til å velge menneskene jeg vil ha rundt meg, jeg omgås de jeg får energi av, de som gir meg noe tilbake ved å lytte men at jeg kan lære av de, de har respekt for meg som menneske og tåler mine ned og oppturer. Lykke for meg er å  kunne ha det valget, og kunne ta det valget. Kanskje man setter ekstra pris på det pga man alltid har følt at man skal passe inn i en form og bli støpt til noe som ikke er meg. Ingen skal forme meg mot min vilje, ingen skal si noe om hvordan jeg burde oppføre meg, eller burde gjøre for at det ikke skal bli sprekker i fasaden. Jeg oppfører meg eksakt slik som gjør meg "lykkelig". Man lever bare én gang her og nå, og det skal ikke formes av andre - det er mitt valg over hvordan jeg velger å leve det livet vi har til låns. Takknemlig hver dag for at jeg lever, ikke har en tanke på å dø, ikke føler at livet ikke har noen mening. 

Særlig tenker jeg på dette når jeg snakker med alle de ungdommer som ikke ser noe lyst på fremtiden sin, som har foreldre som prøver å forme de etter sin egen mal, som ikke ser barnet som et enkelt individ med sine egne fantastiske egenskaper, og evner og er like verdifulle som Deg og Meg. Blir så utrolig ydmyk for disse ungdommer sine fortellinger, og det er vondt å høre de sår  i sjelen som de har. De klarer ikke å se lyset eller tenke fremtid. Når man er ung har man jo hele livet foran seg, det er sårt å høre at det føler livet allerede da er slutt. Men jeg er virkelig et resultat av at det går, man kan få et verdig liv, man kan få det bra men det kreves en innsats fra deg selv. Når jeg er ute og holder foredrag eller de som kjenner meg kan ofte lure på hvordan jeg har orket å "overleve". Det er for at jeg vet hvordan det kan være å elske livet som gjør at ved hver nedtur kjemper jeg meg opp igjen for målet når jeg hvis jeg har viljen, tålmodigheten,  de rette verktøyet og de gode menneskene rundt meg. Alt det bygger meg opp igjen. 

Dette var noe av mine ferietanker som streifet meg i lys av solen og herlige bad. 

Å ikke følge strømmen.......

I møte med enkelte mennesker den siste tiden og at jeg har fått mulighet til å få feire en sprek hundreåring som har vært med om mange forandringer har noen tanker streifet meg og jeg vil lufte de her med dere. Det finnes ingen fasit og det er mine personlige tanker.

Det koster å gå mot strømmen, det vil alltid ha en pris på godt og vondt. Jeg har i hele min oppvekst følt at jeg ikke har gått med strømmen. Med det mener jeg at som barn følte jeg meg i en kropp som hadde for små klær. Følte at andre forventet noe av meg som ikke er meg. Utilpass kanskje er det rette ordet. Men for de som ikke tenker på det krever det mye av en selv og tar mye energi. Har ofte sagt i mine foredrag om at det handler om å føle seg "annerledes". Hva er annerledes og hvem har makten til å sette meg i et bås uten at jeg selv har valgt det? Litt tilbake til et tidligere innlegg om å ikke dømme meg før du går i mine skor. Omgivelsen kan ha mye makt og innflytelse til hvordan jeg skal tolkes ut fra andres mening om meg. Å bryte ut fra noe og finne seg selv det er krevende og man må ha tålmodighet,  jobbe med selv, finne ut hvem er jeg og hva vil jeg med livet. Tidlig husker jeg at mitt mål var å bryte ut fra de rammene som ble lagt om meg uten at jeg selv klarte å ha noen innflytelse over det.  Som barn har man jo et mål om å gjøre andre til lags, tror jeg.  Det å aldri få mulighet til å være meg gjorde at jeg veldig tidlig bestemte meg for at jeg skulle bryte ut, men man klarer ikke det alene. Så ofte tenker jeg at noen barn tidlig kan sette seg noen mål om hvor man vil med livet sitt. Samtidig som det målet var min overlevelse. Jeg skjønte selv at hjelp fra de profesjonelle var veien å gå. Dette til tross at jeg hadde ingen formening om hva en slik hjelp ville innebære. Jeg hadde sterk tro på hjelpeapparatet og tenkte ikke de negative tanker som ungdommene jeg i dag snakker med. Å ta telefonen be om hjelp så jeg aldri som noe tabu eller skremmende.

Kanskje derfor jeg alltid har vært åpen om det for min omgivelse og mine venner. Der jeg er vokst opp snakker man ikke om psykiske lidelser uten å ha en lett negativ undertone. Hadde nok heller aldri klart å være så åpen om det ikke var for at jeg bodde en annen plass og skapte meg et eget liv som "MEG". Å være åpen om mine problemer både i min omgivelse og mine arbeidsgivere har noen ganger og mer åt det positive hållet vært min hjelp tilbake i nedturer. Det har vært gull verdt og få støtte og omsorg fra de som så meg for det mennesket jeg var.  Ingen forutinntatte tanker om meg eller ikke noen forsøk på å tolke meg til noe som ikke var meg. Men jeg har all respekt til alle de som ikke tør pga få en stempel. Vil bare dele min egen erfaring som alltid har vært mer positiv enn negativ. Så blir man voksen får enorm hjelp underveis og blir født på nytt. Å få en andre sjanse til å erobre livet igjen er en følelse jeg ikke kan sette ord på. Så går man da tilbake 100 år og fremover så er jeg utrolig glad over at jeg ble syk i rett epok. Før i tiden kunne sånne som meg havne på asyl, kunne bli sterilisert, på Hitlers tid bli vi utryddet, og for å ikke snakke om alle de mest grufulle behandlinger som man trodde skulle fordrive det vonde. Lobotomi, bad, krampebehandling osv. Så ja jeg er utrolig glad for at vi snakker om brukermedvirkning, behandlinger som handler om forskjellige måter å tilnærme seg pasientene, miljøterapi, og fysisk aktivitet. Ja, vi har et stykke arbeid kvar men herre min hatt hvor langt vi har kommet nå, heldigvis. Så det er med stor respekt jeg blir lei meg og føler litt sorg over alle de menneskene som er som meg som da ble sett på som samfunnets paria. I dag har jeg mulighet å påvirke og ha innflytelse på en måte man for hundre år siden sikkert ikke trodde skulle skje. Derfor blir min jobb som Erfaringskonsulent og brukermedvirkning enda mer viktig ved å ha i bakhodet alle disse menneskene som aldri fikk den muligheten som jeg og mange andre får i dagens moderne samfunn. Vet ikke om noen skjønner hvor jeg vil hen ....... men idag tenker jeg på alle de pasienter som levd sine liv på Reinsvoll min arbeidsplass og som har vært for så mange mennesker gjennom 100 år.  

Plaster på såret - lovbrudd skjer uten at noe gjøres!

 Klikk link:

Går til kamp mot sying av selvskadere uten bedøvelse (artikkel Aftenposten 12.08.13)

Ved å lese denne artikkelen jeg referer til og som alle uansett  burde lese for dette handler om hva som skjer i norsk helsevesen og som ikke de berørte legevakter vil kjennes ved. Men jeg anklager ikke noe jeg vil bare ha dette opp i lyset, jeg vil at det skal sies "unnskyld" for at dette faktisk er en virkelighet mange av våre ungdommer som jeg jobber med opplever i sin hverdag. Å bli oppfattet som det man sier skal være løgn det må jeg tåle som fronter saken og som nå tar det opp og frem i lyset. Den avgjørelsen var ikke så vanskelig å ta, og heller ikke med tanke på hva jeg kan få møte av mennesker som viser seg uforstående, som kommer med kommentarer som kan virke sårende, eller mener at jeg lyver osv. Jeg er godt voksen så jeg skal stå det løpet, jeg gjør dette pga alle disse ungdommer/voksne som ikke orker å stå imot systemet, som ikke har energi til å få sin stemme hørt. De skal ha en plass der det blir tatt på alvor, der de blir trodd på sine opplevelser, der det skal vite at det gjøres noe for å få bort disse holdningene. Jeg er et medmenneske og kan ikke legge skjul på dette lengre, jeg vil ta et ansvar for å få rettferdighet. 

Mange av de som opplevd krenkelser på legevakt vet ikke om sine rettigheter og hvem orker å sette seg inn i det når man har det vondt i sjelen. Har nok med og overleve enda en dag. Noen kan fortelle at de føler det som om de ikke er verdt noe som menneske til å få litt omsorg. Når de blir møtt med krenkelser, ubehagelig opplevelser kan de noen gang tenke at dette må de stå ut med, de skal ikke ha sagt noe om behandlingen for de har som sagt selv påført sine skader kan være en av tankene det bærer på når de sitter der på en kald benk og venter på å eller har en tro på å bli ivaretatt. Har du påført deg disse skadene selv får du jamen holde ut litt til! En utrolig vanlig setning og går som en rød tråd i mange av fortellingene jeg har fått lest. Det handler også om makt - for ungdommen føler at det er helsevesenet som har makten og når de gjør eller sier noe så er det slik. Det er noen leger, sykepleier og annen helsepersonell som jevnlig kommer seg unna ved å krenke andre, gjøre lovbrudd pga de tror de er godt beskyttet av både sin ledelse og med kunnskapen om at det vet det ikke vil gjøres noe med det som skjer pasienten. Ord mot ord - hvem vinner? Jeg har en metafor jeg ofte bruker og det er at når du stjeler fra din arbeidsgivere så får du sparken men krenker du et annet menneske som helsepersonell skjer ingenting. Du er godt beskyttet som ansatt hos sin arbeidsgivere etter som arbeidsgiveren kanskje ikke har kjennskap til hva som skjer på gulvet og må selvsagt støtte den ansatte. En pasients ord har ikke så stor makt mot helsevesenet når det begynner å koke litt. Dette ser jeg nå veldig klart og tydelig når legevakten nekter og innrømme, og på en måte mener at jeg ljuger. Samtidig så skjønner jeg at det nekter til at det jeg sier er en sannhet blant mange andre, pga hvem vil innrømme lovbrudd? Så greit - det skal jeg tåle, men noe jeg ikke tåler er at ved å ikke vedkjenne seg historiene fra ungdommene gjøres det enda en krenkelse. Det mener at de er løgnere uten å si det rett ut. Det er ganske så sterkt å lese, særlig for en som faktisk kanskje har brukt mye tid og energi til å del sin vonde opplevelse, og mye tid til å få motet til å skrive det ned. Da blir jeg oppriktig lei meg, og jeg blir så provosert det gjør meg så vondt når man ikke vil anerkjenne alle de historier fra virkeligheten som faktisk finnes og ikke er noen psykotisk fantasi. Jeg vet at ungdommen ikke lyver, jeg vet at dette foregår i det skjulte. Samtidig er det mange plasser der ute og mange mennesker på jobb som virkelig gjør sitt beste, og som gjør en forskjell til å møte en som skadet seg selv. Skulle ønske jeg kunne gitt hver enkelt av de en rose og takk for den jobben som gjøres, men det er ikke dette saken handler om. Det handler om å få fjernet de dårlige holdningene, og øke kunnskapen. Legevakt mener jeg er en viktig samarbeidspartner men de må og være villig til en forandring. Innrømme til  at dette problemet finnes så kan vi gå veien sammen. Men så lenge det tviholder på sin sannhet så må det gjøres andre ting for å nå frem. Derfor tenker jeg ikke legge ned denne ballen, jeg vil ikke slutte å kjempe for de ungdommer som fortsatt møter krenkelser, og til at andre som kanskje for første gang får oppleve det å bli sydd uten bedøvelse akkurat i dag. Når man gjør krenkelser på en pasient skal det lede til noe - en varsel, oppsigelse, eller noe som får konsekvenser for den ansatte. Kvalitetsikring - et tema jeg er opptatt av og det handler om at vi som pasienter (kunder) må kunne ha noen forventninger til legen/sykepleier (varen). Pasientene må kunne føle seg trygge til å søke opp hjelp, til å få stelt sine sår, men når en som kuttet seg selv velger å sitte hjemme å sy seg selv sammen av utstyr som man stjålet fra forrige besøk på legevakten. Der redselen for å møte helsepersonell som dømmer og straffer en er så stor,  da er det noe som er totalt feil her i verden. 

Et annet dilemma er når man som kollega deltar på å være med på at krenkelser skjer. Vanskelig problemstilling som gjør at dette blir og fortsetter å være et skjult problem. Man må ha mye mot og god selvtillit til å f.eks gå imot en lege som syr uten bedøvelse. Å kritisere sin kollega for å ikke gjøre jobben sin, det er vanskelig. Like vanskelig blir det å gå bak ryggen og til ledelsen pga det ord blir mot ord igjen men denne gangen ikke pasient og helsepersonell. Som dere skjønner det er mange problemstillinger knyttet til dette så hysj hysj tema. Fra pasienten sin side kan en av årsakene til å ikke klage på sin behandling være f.eks man tør ikke å klage for man vil komme seg til å benytte den samme legevakten i fremtiden og hvordan skal man da bli møtt hvis man har sendt en klage, mange orker ikke for de føler før det ens har startet at de er maktesløs mot systemet. Det har ikke noe å skulle si, systemet vinner uansett. Til hvilken nytte skal man klage, den ansatte for jo likevel beholde jobben osv. Unnskyldningen til å ikke klage er like mange som det finnes henvendelser på at krenkelser skjer. Derfor blir det igjen  sårt å høre at dette skulle være falske påstander, oppdiktede fortellinger eller hva de nå enn tror jeg har fått dette ifra. 

Noen helt spontane reaksjoner ut fra de siste dagene som har vært. Takk for ordet! Håper dere skjønner budskapet har litt vanskelig å sette de riktige ordene.  Jeg vet hva jeg prøver å si men spørs om dere klarer å skjønne det. 

Å bli mobbet som voksen........

Artikkel publisert NRK 31.07.13 "Nesten umulig å bevise mobbing på arbeidsplassen"

Det er i dagens samfunnet meget tabu å snakke om mobbing på arbeidsplass. Mange ønsker heller ikke å stå frem pga man er voksen. Det kan være like flaut, skremmende, skam og skyld for oss voksne som for barn. Ja, så kan man tenke at vi som voksne burde kunne håndtere dette på en bedre måte enn når barn blir utsatt. Men da går jeg tilbake til et tidligere sitat som jeg fra nå av videre i mine blogginnlegg vil referere mye til det er at "Man må gå i skoene får å skjønne hvordan enkelte ting oppleves". Det er enkelt å dømme andre og ha mange tanker som viser til lite forståelse når man ikke har opplevd det selv. Så døm på dere som vil for jeg står får det jeg har opplevd og står får mine ord og tanker. Det er mine erfaringer og de erfaringene kan ingen ta ifra meg. Så tilbake til mobbing og bli utsatt på sin arbeidsplass. På den tiden når jeg ble utsatt trodde jeg ingen kunne tråkke meg på tærne, eller få meg ur balanse. Jeg visste godt hvem jeg var, og hva jeg sto for. Etter behandling hadde jeg endelig funnet meg selv, og jeg hadde blitt født på nytt hvis man si det slik. 

Mobbingen startet i det små først, noen små setninger, noen små kommentarer som jeg ikke brydde meg så mye om. Men får man høre disse nedsettende, negative kommentarene over tid går det til slutt innpå deg. Du tror til slutt at du er det mennesket som de som mobber deg vil ha deg til. Du mister deg selv og trer inn i rollen som det perfekte mobbeoffer - du tar imot, tror at du fortjener det, og til slutt at du er et dårlig menneske som de sier at du er. Dette var godt voksne mennesker, men for min del tror jeg at det handlet mye om revir, jeg tråkket inn i et vepsebol for at jeg var flink, pliktoppfyllende, oppfattet meg som godt likt men av andre som ikke tilhørte min egne. Med det vil si at jeg jobbet  i helsevesenet og der er det fortsatt hierarki både bevisst og ubevisst. Så at jeg var godt likt av sykepleier stakk i øyene av mine egne "hjelpepleier". Så ved å være flink, sette pasienten i første rekke tråkket jeg i noens bed tror jeg. Men det unnskylder ikke at de utførte psykisk mobbing. Det at voksne mennesker oppfører seg slik var for meg en ny oppdagelse, og en ny erfaring. Jeg var vel naiv å tro at vi voksne viste og kunne bedre enn å mobbe andre voksne. Jeg trodde dette handlet om barn og ungdommer der man kanskje ikke var nok klar over sine handlinger. Ikke heller kunne jeg tenke at man som utsatt  og være voksen  faktisk er like sårbar som barn. Iblant føltes det nesten som man var et barn. Hadde nok ikke overlevd uten å ha sykepleierne bak meg, men når jeg så skulle gå til min sjef og ledelsen over der, det var da man skjønte hvor lite man har å si som offer og at man igjen ble et offer for at man kom med anklageleser og utsagn om andre kolleger. Det var som om at det var jeg som mobbet de andre eller jeg var årsaken til problemet. Å føle seg så liten når man vel hadde bygget opp en masse mot til å gå til sjefen for å si som det var og hva som faktisk skjedde på hennes avdeling den følelsen den kan jeg ikke helt sette ord til tross for at dette er mange år siden. Ettersom jeg er født sta så holdt jeg ikke med dette jeg gikk til hennes ledere, men møtte der den samme uforstående oppførselen og jeg følte meg som at det var jeg som var problemet. Når man så fikk snakket med de kollegene som jeg trodde støtte meg og vi skulle ha et felles møte med alle sjefer som var involvert, meg selv og da disse kollegene trakk de seg en etter en pga de var redde for reprimander, kanskje ikke få forlenget sine vikariater, hvis de støtte meg. De tenkte bare på seg selv og for å redde seg selv og sin egen situasjon så der ble man til slutt alene og en hel avdeling imot seg noen med vilje men noen som ikke hadde mot til å stå imot de som mobbet. For de var alle helt på det klare om hvem dette gjaldt og hvilke som mobbet meg. Kanskje var det og redde for å bli mobbet selv når de så hvilken makt disse hadde som drev med mobbing. Så alene var det helt umulig å kjøre denne kampen til rettferdighet så jeg trakk meg ur møtet, men forlangte og bli omplassert med umiddelbar virkning og til en annen avdeling for dette var et stort sykehus. Med svake sjefer, og som ikke turte å kjøre kampen sammen med meg fikk jeg igjennom dette og kunne etter noen dager heldigvis bytte avdeling og de som drev mobbingen vant. Det jeg håper er at de aldri har utsatt noen mer for noe lignende etter at jeg sluttet. Jeg er ikke hevngjerrig og med og ha kommet meg gjennom det, overlevd føler jeg bare så synd på disse menneskene som må utøve sine egne svakheter på andre mennesker. Det er farlig å ha en arbeidsplass der de som mobber har makten, der ledelsen ikke tør å gå inn og få stoppet det, eller som her de som mobbet var venninne med lederen. Slike situasjoner er meget ugunstige. Kort fortalt men noe jeg personlig brenner for å få opp på agendaen når det handler om mobbing. Greit at vi har fokus på barn og unge men vi får ikke glemme denne store tause gruppen voksne som blir utsatt daglig på sin arbeidsplass, som har det samme følelsen som barn har når det skal gå til skolen. De gruer seg til å gå på jobb, blir psykisk nedbrutt, og etterhvert sliter med selvmordstanker, selvmordsforsøk, og så mange andre destruktive handlinger pga å bli utsatt som voksne. Vi må få arbeidsgivere til å tørre gjøre noe, til å se og ikke minst få kunnskap om at dette kan og faktisk eksisterer. 

Takk for ordet! 

Ikke døm meg før du har gått i mine sko

Det er så enkelt å dømme et annet menneske uten å helt ha hele forhistorien bak seg, eller ens det å være interessert i hva som ligger bak en handling. Er så drittlei det og der jeg kommer fra er dette en vanlig kultur. Derfor har jeg tatt avstand og vil aldri for verden utsette meg for å bli forhåndsdømt eller omgitt av mennesker som ser meg bare ut fra hva det de selv vil se meg som. Der det ikke spiller noen rolle om man viser hvem man er for man likevel er forhåndsdømt til noe som ikke samstemmer med virkeligheten. Samtidig som jeg godt skjønner for ingen mer en det rundt meg i dag vet hvordan mitt liv egentlig har vært, og hvilke spor de erfaringene har satt seg i meg som menneske. En dag skal sannheten frem men det er ikke den dagen i dag. 

Jeg er så heldig så jeg velger mine venner, min omgangskrets selv. Mine venner er mitt perlehalsbånd med ulike farger på. Mine venner er min familie og der jeg velger å gi ut mitt liv og kan være meg selv til hundre prosent. Ingen skal noensinne komme å fortelle meg hva jeg burde eller ikke burde gjøre uten å kjenne meg. Eller aldri for den saken skyld. Det er frihet til å velge, og jeg velger nøye hva og til hvem jeg forteller om mitt liv. Vil aldri i verden fortelle mennesker noe om livet mitt som vil komme til å misbrukes, eller man ikke skjønner hvordan, eller respekterer valgene mine jeg tar pga man selv har en helt annen holdning. 

"IKKE DØM MEG FØR DU GÅR I MINE SKO"  eller ikke bry deg om å legg så mye energi kring mine valg som andre kan ha meninger om ut fra sine egen premisser og fortolkninger. Alle valg jeg tar og har tatt de siste snart 20 årene er vel overveide valg. Disse valg går ut fra hva jeg mår best utav. Ærlig talt så bryr  jeg  egentlig ikke om hva andre mener om meg selv pga jeg er i dag stolt over den jeg er i dag. Men det handler om at noen ganger må man sette foten ned og markere hva man synes og mener. Dere kan baksnakke meg så mye dere vil, for dere er likevel ikke mine venner. Jeg er omringet av venner som liker meg for den jeg er med både mine gode og dårlige sider men ikke minst for at akkurat JEG er MEG! Høres jeg irritert ut? ja jeg er irritert for iblant så passerer fortiden meg uten at jeg selv vil eller ønsker. Jeg husker veldig lite fra barndommen min pga jeg har i mange år brukte noe som på fagspråk heter "Dissosiasjon" men noe jeg husker veldig godt er ærlighet. Så ved å være ærlig for meg selv og mot andre kommer man lengst med. Å være noe jeg ikke er, eller fortsette å underbygge på det andre ser meg som det gidder jeg ikke mer. Jeg er godt voksen og det finnes grenser for hva man skal utsette seg for. Hvorfor utsette seg for mennesker man ikke mår bra av å være sammen med, når man har en hel gruppe mennesker som man betyr noe for. Å må bra handler om å være sammen med mennesker som gir god energi, som setter pris på akkurat den man er, og som skjønner verdien i  min vennskap. Dette er noe min behandler jobbet med når jeg på den tiden gikk i behandling. Det å sortere ut mennesker som taper en på energi, og hvorfor man skal utsette seg for negativ energi, som ender med at man selv taper ved å miste seg selv. Greit hvis ingen skjønner det, og ingen heller for den delen har brydd seg om å spørre. Men da skal heller ingen fortolkninger gjøres uten at fakta finnes. Dessverre baseres disse fortolkninger og "sannheter" av ingenting for man vet ikke historien bak. 

Kvalitetsikring av erfaringsbasert kunnskap

Fagfolk snakker hele tiden om at fakta må kvalitetsikres, det må vær referanser, og det man sier må komme fra helst noen annen i fagmiljøet som har den beste kunnskapen om tema. Dette burde også handle om erfaringsbasert kunnskap. På lik linje som faget må den erfaringsbaserte kunnskapen som fagfolk skal formidle og være kvalitetsikret. Et eksempel er denne power point presentasjonen som jeg fant på nettet ved å søke på google der alle utsagn her er feil eller ikke helt representativ nok til å kunne mene at dette er det som gjelder for oss som er pårørende. Hvorfor sier da jeg dette? - for det første så tar jeg utgangspunkt i alle de samtaler jeg hatt med pårørende, med fagfolk som har snakket med pårørende, og at jeg selv er pårørende. Igjen vil det som skrives ikke representere noen form for sannhet men jeg synes dette lysbilde viser til hvor viktig det er å kvalitetsikre vår kunnskap også. Det finnes ingen sannhet, og sikkert finnes det pårørende der ute som kanskje føler det slik som dette lysbildet representerer og all respekt til dere som opplever det slik. Og dette er deres isåfall ramme og utgangspunkt med håp om at dere får støtte og veiledning til å få litt mer kunnskap om ditt barns selvskading og med en tro på at da vil disse påstandene endres seg i takt med økt kunnskap og forståelse til selvskading.
Skal nå bruke mine private tanker kring disse påstandene og erfaringer basert på mange mange samtaler gjennom fem år med pårørende.

Jeg har alltid følt at selvskading ikke har noe med selvmord å gjøre, det skjønte jeg til tross at jeg på den tiden ikke hadde noen som helst kunnskap om selvskading og for meg var det et fremmende tema jeg aldri vært oppe i tidligere. Derimot vet jeg at det finnes pårørende som fortsatt tror at selvskading er et selvmordsforsøk. Men ved å klargjøre disse begrepene, og skille på handlingene er de pårørende bedre rustet til å møte sitt barn når neste tilfelle dykker opp. Det skaper og en viss trygghet når man fått denne kunnskapen og informasjonen sier de etterpå.
Å tro at vi foreldre bruker selvskading for å straffe våre barn? det ryster meg og gjør meg sint. Eller at ungdommene bruker selvskading for å straffe oss, det er og en omvendt og forvirrende tolkning som må fjernes før den ens får gro. At ungdommen er egoistisk det har jeg aldri noensinne fått meg fortalt om at det oppleves slik. Det handler om at ungdommene har stor skam og skyldfølelse for sine handlinger, og føler de skuffer sine foreldre ved å kutte seg kan være noe av de tankene ungdommer forteller meg. De har et stort hjerte og mye samvittighet ovenfor hva de gjør og påfører både seg selv og sin omgivelse. Manipulerende - det kommer som rett fra en fagbok og det er noe jeg jobber daglig. Det og få fjernet den forståelsen om selvskading blant helsepersonell og som jeg ofte får spørsmål om. Har aldri hørt det ordet komme fra en pårørende eller venn, dette ordet i min verden eksisterer bare i helsevesenet. Jeg har og undervisning for pårørende og har enda ikke hørt dette. Jeg tror ikke vi ser det slik i det hele tatt. Tror ikke ens at tanken har streifet forbi om at dette handler om å manipulere en familie. Umoden atferd som det siste tolkningen handler vel mer om at dette skjer ofte i tenårene og kanskje de legger ved umoden pga man ikke alltid er klar over sine handlinger, eller hvilke konsekvenser ens handling kan ha?  Man begynner å kutte seg for man har et følelsetrykk og psykisk smerte som man ikke klarer å sette ord på og som for meg er ganske så enkelt å skjønne pga hvilken tenåring klarer helt å sette ord på vonde følelser når ikke vi som voksne kan gjøre det alltid. Bare det at andre er bedre rustet, og noen er mer sårbar og utsatt enn andre. Kanskje er man litt forvirret i seg selv, dårlig selvfølelse, selvtillit og mobbing som gjør at man får alt for mye følelser til å takle hverdagen og en dag blir begeret fullt og man må gjøre seg av med noe av det vonde. Det er ikke en umoden handling i mine øyer men kanskje jeg har feil? Det er en overlevelse mekanisme som må et stort mot til å kunne gjøre noe så vondt i mine øyer som å skade seg selv. Det er ikke noe barnslig eller umodent, det handler om et menneske som blir voksen alt for fort som vokser ur sitt følelsesliv og som bærer så mye mer enn hva man som ungdom burde tåle eller være utsatt for at det må ut en plass. MOT - STYRKE er to ord for meg som kjennetegner alle ungdommer jeg har møtt eller hatt samtale med.

Så hvem skal kvalitetsikre alle denne erfaringskunnskapen? For ved å lage slike holdninger om oss som pårørende skaper det en stor barrière til å jobbe sammen, og for å inkludere oss. Dette kan ses på som vi er problemet og med det så må vi fjernes fra barnet vårt hvis hjelpeapparatet skal lykkes med vårt barn. Så jeg vil gjøre alt i min makt til at slike holdninger og tolkninger om oss som pårørende ikke skal få gro, eller få fotfeste i helsevesenet. Hadde man som fagfolk turt å se oss pårørende i øyene og være tilstede for oss hadde man fått sett noe helt annet. Jeg møter så mange pårørende som har en enorm kunnskap om hva selvskading er, og hvordan håndtere det å være pårørende. Men ikke har alle disse fått denne kunnskapen fra fagmiljøet eller det behandlingssted som barnet dem sitt er på. Nei, den har man fått ved å søke via nettet, litteratur og ved å møte andre i lignende situasjoner. Så kunne man med disse øyene sagt noe om hva vi pårørende tolker om selvskading så hadde dette lysbildet sett annerledes ut. Og dette er én side av saken - ettersom mine erfaringer fra samtaler baseres på de pårørende som ikke har blitt møtt eller sett. Jeg vet og har og fått de fortellingen fortalt meg om de gode hjelperne der ute, de englene som ser bak mennesket og som ser verdien av å jobbe med hele familien. Sammen mot et felles mål. Takk for at helsevesenet finnes og det finnes disse englene. Men jeg jobber for de svake, de som ikke blir hørt og sett eller er like heldig som dere som ikke gjenkjenner seg i dette jeg nå har skrevet. Jeg har et håp og en tro på at ting går seg til underveis ........ men tilbake til tittel - kvalitetsikring handler om at erfaringsbaserte utsagn og uttalelser må kvalitetsikres på lik linje som når fakta og statistikk skal fortelles. Vi er i dag likestilt - Fag - Erfaring - Bruker/kunnskap. Takk for ordet!

Å følge drømmen!

Link til Ny start og nye muligheter: Nytt styre LFSS 2013     

Ny historie skal skrives. Til dere som ikke helt vet hele min historie så er det meg som er gründeren og pådriveren bak organisasjonen LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord. Dette er en organisasjon som ble dannet i 2009 som betyr at i 2014 feirer vi fem års jubileum. Hvordan blir en organisasjon født? Et godt spørsmål der jeg selv ikke helt har skjønt hva som har skjedd. Reisen til å tenke og til å sette det ut i virkeligheten gikk så raskt at jeg har ikke helt fått med meg selv, hva jeg har gjort og hva jeg har fått til med hjelp fra gode frivillige, delte tanker og erfaringer fra ungdommer og pårørende. Men det startet med at jeg selv for over ti år siden havnet oppe i det å være pårørende til sitt barn som ikke ønsker å leve, og som noen år senere ble til selvskading. Ettersom jeg heldigvis eller uheldigvis er utdannet psykiatrisk hjelpepleier skjønte jeg at her trengs det hjelp fra de profesjonelle. At jeg som mor ikke kan klare å få min datter på rett kjøl igjen. Men var det hjelp å få? Ingen innenfor hjelpeapparatet ønsket å snakke med meg når jeg så vidt nevnte selvskading. Helsepersonell ble redde, usikre og kom med overfladiske unnskyldninger som - Dette tema kan jeg for lite om, dette har jeg ikke nok kompetanse for til å uttale meg om osv. En hel liste kan lages med alle disse kommentarer som ikke ledet noen vei, og som pårørende ble stående helt alene og enda mer forvirret. For hvordan i all verden skulle da jeg som "mor" klare å stå i dette som ikke hadde noen forkunnskaper om hva "Selvskading" var. Noen kjenner seg sikkert igjen som pårørende - og noen er kanskje så heldig til å fått god hjelp og støtte fra selvskadingen oppdaget og så lenge de trengte hjelpen. Ettersom jeg selv vært åpen om min psykiske helse, oppdaget jeg et nytt fenomen. Det var utrolig skremmende, og tabu å ta opp ordet "selvskading" både for fagfolk og generelt i samfunnet. Vanskelig får de som er i ens nærhet og fikk kjennskap til dette til å møte meg på rett måte. Jeg er helt klar over at dette går ikke å sette seg inn i før man dessverre er midt oppe i det selv. Den følelse av å føle at jeg helt ikke ble forstått til tross for at jeg vet at mine venner prøvde å være der i starten.  Gjorde at jeg valgte og ikke snakke så mye om "Selvskading" i sted savnet jeg noen andre pårørende som var i lignende situasjoner å snakke med. Så jeg tok en ringerunde blant fylket sine BUP og DPS for å høre om det fantes noen selvhjelpsgrupper, men det var igjen som å snakke til døve ører. Så gjennom mange år, med mange frustrasjoner over at ikke hjelpeapparatet kunne bidra med støtte og veiledning for meg som pårørende vokste til en tanke om at dette er vel jeg ikke alene om, tenk så mange pårørende rundt om i landet som kanskje sitter med den samme ensomheten som meg. 

Noen måneders research arbeid for å finne ut om det fantes noen organisasjon for oss pårørende med kunnskap om selvskading. Når det materiale jeg fant fra Norge var veldig lite, og det eneste faglig var da Svein Øverland sin bok "Selvskading" som kommet ut noen år tidligere som eneste faglig kilde på google rettet jeg blikket mot nabolandene Sverige og Danmark. Danmark fantes en foreningen som har funnets i flere år, og i Sverige hadde man nettopp startet en organisasjon for spiseforstyrrelser og selvskading. Mange tanker og planer begynte å ta form i mitt hode. For dette viser til at kan noen andre gjøre det så måtte vel vi i Norge kunne gjøre noe av det samme. Så svisj første e-post sendes og så er karusellen i gang, uten å ha tenkt så mye over det som nå har skjedd på disse årene. For det var som og åpne Pandoras eske, dette var rett i tiden og samfunnet var klar til å ta imot en slik organisasjon. 

Å få det privilegium til å bygge opp en organisasjon fra begynnelsen er få unnet og jeg har vært så utrolig heldig på min reise gjennom å se noe fra ingenting bli til noe så mye større enn hva jeg hadde tenkt meg fra starten. Jeg tenkte meg litt kveldsarbeid sånn når jeg hadde litt tid til overs, jeg så for meg at to års arbeid før man kanskje går ut offentlig som organisasjon og så jobbe seg sakte oppover i systemet til å gjøre seg kjent for andre. Så helt plutselig satt jeg der med et stiftelsedokument, styre og så var man på alvor igang, frem i lyset med en gang. Siden den dagen har det gått i ett og det har blitt lite tid til å få reflektere over hva man har satt igang. Håper jeg en dag kan gi dere en bedre oppsummering over hva man har gjort og fått til. Målet - som er drivkraften handler om at hos LFSS skal man bli møtt med respekt, bli hørt og sett på for den man er og det bagasje man har med seg. Man skal få drøfte sine bekymringer, tanker og kanskje få noen svar på de spørsmål man lenge har gått å tenkt på uten å fått noe særlig svar fra sin omgivelse eller hos hjelpeapparatet. Målgruppa var i utgangspunktet pårørende, men ble til å inkludere brukere og fagpersoner. Dette ut fra henvendelser fra brukere som manglet en arena for å kunne snakke om sin selvskading uten å bli dømt eller ble lagt noe mer skam og skyld for sine handlinger. Der man i utgangspunkt lytter, og prøver å finne litt håp i det mørker som mange befinner seg i når de tar kontakt med LFSS. Men vi oppdaget underveis at mange henvendelser kom fra hjelpeapparatet som trengte en plass der de kunne få veiledning og støtte kring den jobben de har valgt å gjøre ved å hjelpe en som sliter med selvskading. 

Å følge drømmen - til tross for hva dette handler om, har vært noe som jeg har satt så stor pris på til å få mulighet til. At jeg har hatt økonomien til å fullføre det man startet opp, at jeg fått mulighet å utvikle meg selv, å hver dag gjøre ting jeg ikke kan - hvilken mestringsevne det er og hva man føler seg nyttig som medmenneske når man får gjort noe man kanskje hatt angst for, ikke kan noe om i det hele tatt men måtte bare hoppe ut i det, å være innovativ, tenke utenfor boksen, og ikke minst inspirerer andre til å bli med på denne reisen, det er som å vinne høyeste vinsten i lotto. For den reisen å vokse som menneske kan ikke betales for alle penger i verden. Den må oppleves og den må gjøres. Hvis man er nysgjerrig nok til å lære seg mer om livet, og om seg selv, og hvordan man kan samarbeide med andre og særlig da mennesker i krise er det som er selve livets skole. Min nysgjerrighet til å  lære meg mer om meg selv like mye som å lære med mer om andre gjør at jeg går aldri tom for energi eller evne til å lytte. Uansett hvilket sammenheng om det så vært det faglige, å ha nettverk i fagmiljøet som det å ha samtaler med pårørende, og ungdommer har alle disse og hver enkelt av de lært meg noe nytt både om meg selv men om livet i seg. Tusen takk til dere alle som beriket meg og livet mitt på så mange måter. Penger på konto, og for å leve ja det er greit og det er en viktig del for ens materialistiske velbefinnende men det å finne seg selv det er så mye større. Så ja jeg har fulgt drømmen, jeg har nådd så mye lenger i å finne meg selv enn hva jeg trodde var mulig. Jeg trodde jeg hadde funnet meg selv da jeg var ferdig med terapi og for første gangen ble født som "MEG". Dette er bonusen! 

Nå er det snart dags for andre mål, og andre visjoner i livet for min egen del. Å forlate et skip når det er som mest gøy er vel det som er mest lurt, bare spør toppidrettutøvere :-). Men helt borte fra dette blir jeg ikke det blir et trinn åt gangen, og jeg har lovet meg og andre til å fullføre noen politiske utfordringer før jeg helt sier takk for meg. Uansett vil jeg alltid ha LFSS i mitt hjerte, og uansett om det vil leve i mange år til så vil alltid bære med meg alt jeg har lært meg på veien. Det kan aldri måles i en utdannelse. Jeg har måtte være alt fra regnskapsfører, markedsfører, prosjektleder, sekretær, sjef, og alt som skal til for å drive hvilken bedrift som helst bare at dette handler om et tabu og stigmatiserende tema. Så vasse albuer, stå for det man sier, ha gode faktagrunnlag i diskusjoner og mange av de egenskapene som en politiker har er og viktige ingredienser til å få dette til. Så jeg håper noe av all denne lærdommen kan komme meg til nytte i arbeidslivet når jeg nå står på terskelen til å gå ut i det "normale" livet mandag til fredag jobb med Lønn. 

Alle sykdommer sitter ikke på utsiden ..........

Ettersom jeg snakker mye om psykisk helse, eller ikke helse er det noe som ikke alltid synes så godt utenpå. Det samme handler det om å ha fysiske plager som heller ikke gir spor av seg ved å synes for folk flest. Siden jeg var 15 år har jeg vært plaget med mystiske leddsmerter, og udefinerbare symptomer som ingen lege kunne ha gitt meg noen svar på. Allerede da i ungdommen begrenset mine plager min hverdag uten at noen egentlig tror jeg skjønte det. Fysisk aktivitet var en plage, og det å gjøre ting som man gjør i ungdomstiden var litt begrenset uten at jeg viste det for andre. Når jeg mange år senere gikk hos min da så fantastiske lege som så ett sammenheng med kropp og sjel. Hans evne til å ikke bare være fokusert på det somatiske og de symptomene,  så var han nysgjerrig på helheten. Hele mennesket - så den dagen han så inn i mine brune øyer og spurte meg om - Hvordan har du det? og jeg kjørte på med alle mine plager, og hvor jeg hadde vondt og han spurte igjen - Hvordan har du det i sjelen? Da brast boblen. Et meget godt spørsmål som der og da slo hardt i hodet på meg som en bombe. Det ble døråpning til det menneske jeg er i dag og som jeg er stolt av å ha blitt. Men gjennom å gå i samtaleterapi og jevnlige timer hos min fastlege har jeg skjønt at mye av mine fysiske plager er noe som gjenspeiler min fortid. I moderne fagterminologi "Post traumatisk stresssyndrom" den psykiske ga seg uttrykk fysisk. 

Hvordan i all verden skal man forvente at noen skal kunne se det på meg? Nei det kan jeg ikke, og ingen kan skjønne smerten jeg hver dag har i mer eller mindre omfang. Noen dager helt greie mens andre kan være helt uutholdelig til å takle. Jeg forventer heller ikke at omgivelsen skal skjønne eller klarer å sette seg inn å leve i et iblant smertehelvetet men jeg forventer respekt, og forståelse til at jeg har mine smerter. Det har ikke alltid vært så enkelt, mange ganger har byråkrater, NAV, og andre trykket en så langt ned i skoene at man ble helt nedbrutt psykisk. Du må være FRISK for å være SYK, sånn er virkeligheten. Å bli misstenkeliggjort, ikke bli trodd på, få høre krenkende utsagn det er man ikke verdt i tillegg til all den andre belastningen man har. Ikke rart man havnet i det sorteste hullet. For ingen annen enn meg selv vet hvilken pris jeg må betale for å gjøre noe som krever fysiske prestasjoner. Ingen skjønner eller kan se at bare det å støvsuge huset kan trenge en dags hvile etterpå. Så uten det å ha gode mennesker fra hjelpeapparatet rundt meg tror jeg ikke jeg hadde kommet dithen jeg er i dag. Fra og vært utsatt for grove krenkelser, og løgn hos NAV fikke jeg heldigvis bytte  saksbehandler på NAV, en som faktisk var støttende og trodde på meg . Behandleren min, legen min, fysioterapeut og ergoterapeuten var gull verdt i denne tiden. Men som om ikke det er nok med å ha en diagnose som alltid vekker skeptiske øyer, og ører blant befolkningen skulle enda en nedtur kommer. Å bli klasset som "ikke syk" til å bli rammet av enda en diagnose som vekker mye delte tanker, "Whiplash" er min følgeslagere i hverdagen nå. Etter en bilulykke for over ti år siden sitter jeg igjen med mange plager som preger min hverdag og som jeg tror nå vil være der for resten av mitt liv. Igjen noe jeg ikke selv har ønsket eller påført meg, men som skaper mange skeptiske tanker hos folk flest for mine symptomer synes ikke på utsiden de er godt plantet inne i mitt hode. Heldigvis ved og ha vært igjennom den samme byråkratiet tidligere har det gjort meg til og raskt lære meg å leve med "Mr. Whiplash". Han er min venn, han overrasker meg hver dag, jeg vet aldri hvordan dagen min vil bli før jeg har vært igjennom den, og når dag har blitt til natt. Noen ganger kan jeg skjule plagene, noe har jeg lært å mediterer bort, og noen ganger blir jeg helt sengeliggende. Igjen skjønner jeg hvor vanskelig dette kan være for dere der ute å skjønne og igjen forventer jeg ikke at dere helt skal skjønne for dere er ikke i mine klær. Men jeg vil har RESPEKT for at jeg har dager som går opp og ned. 

Heldigvis vet de som kjenner meg at jeg er ikke noen som legger meg ned og lar meg bli beseiret, jeg tar opp kampen :-). Jeg liker ikke å havne i noen offerrolle, jeg vil ikke synes synd på, og jeg kan aldri få bevis som synes for dere at jeg har det vondt fysisk. Det å vite at man selv ikke innbiller seg, føler seg trygg på at smertene er mine og de er der. For mange ganger har man trodd at dette er ikke reellt, jeg tror jeg føler men så er det ikke der, den tiden er forbi. Jeg vet at mine smerter er ekte, at de er der, og ja noe kan gå bort ved å pleie sjelen men langt fra alt. Post traumatisk stress handler om arr i sjelen som setter seg på kroppen men det er ikke alltid de forsvinner for at man har fått bearbeidet det. Det kan ha blitt til kronisk som fibromyalgi f.eks, det er viktig å huske på. Det er ikke enkle veier ut ........... min siste bit i puslet ble lagt bare for to år siden, så det betyr at jeg brukt over 40 år til å skjønne mer om meg selv ...... lang tid men det var verdt bryet å endelig få helheten "MEG" på plass. Takket være en god forsker som uten at han selv visste om det ga meg denne siste biten var det veldig nyttig for min egen forståelse. Skulle ønske alle fikk sjansen til å legge sin siste bit i puslet sitt så man blir til et mer helt menneske. 

Så til slutt - Ikke døm andre mennesker eller tolke andre sine smerter ut fra deg selv og dine erfaringer ved smerte. Smerte er som psykiske lidelser forskjellige fra menneske til menneske. Føler du at du ikke tror på noen som har f.eks fibromyalgi, whiplash, ME, og andre sykdommer som ikke synes for øyet ditt, la være å si noe nedlatende, krenkende ord til vedkommende - med andre ord "Hold kjeft" Men ønsker du å strekke ut en hånd for oss - Vis respekt, ydmykhet, og ha tro på oss! Det setter vi veldig stor pris på. 

Du er verdifull, i tanken, i sjelen og for deg selv.......

Jeg mener og har en tro på at alle mennesker er verdifulle. Hvorfor jeg sier dette uttrykket så ofte er at det trengs å bli minnet om sin egen verdi. Vi i den hektiske hverdagen kan så lett havne i en spiral der vi ikke reflekterer over oss selv som medmenneske eller over hvem vi er. Det jaktes hele tiden på lykken og det å oppnå det perfekte livet materialistisk at vi glemmer å være "oss". Hva er det perfekte livet hvis vi glemmer å finne oss selv? Ni som kjenner meg godt, eller noen gang har hørt meg snakke om verdien av å nyte livet her og nå, vet at "Mindfulness" er et begrep jeg ofte tar frem. Det å leve her og nå, det å tenke på at fortiden har man lagt bak seg og fremtiden vet man ikke noe om. Man kan lage seg planer for fremtiden og noenting kan man styre men langt fra alt. Det å la seg bare følge med i tiden, la det som skje skje. Jeg er ikke religiøs, den troen jeg en gang hadde tok menighetspresten der jeg er oppvokst raskt død på. Men å sette pris på livet, og skjønner at livet har vi til låns, og vi har makten til å forme den til noe som får verdi både for deg selv og andre. Det å elske seg selv for å kunne gi med ditt hjerte til andre er Alfa og Omega. Hvorfor jeg sier det er for at jeg selv har opplevd begge deler. Det å gi til andre når man ikke elsker seg selv, og til å nå hjelpe andre som trenger min hjelp og jeg selv er fornøyd med det mennesket jeg er i dag. Det er og gjør en forskjell både i hva jeg legger i for følelser når jeg engasjerer meg i andre menneskers liv, og ikke minst i mitt eget hjerte og sjel. Egoistisk - er et ord som jeg tidlig i barndommen fikk fortalt var noe negativt, mens i dag og noen terapi timer senere skjønner at det er utrolig viktig for å kunne se verdien av livet og sin omgivelse. Ja, det er greit å ha mat på bordet, tak over hodet, og en jobb og gå til men jeg ønsker meg ikke det materialistiske livet jeg en gang har hatt sammenlignet med å være tilfreds med meg selv. Gjøre ting som utvikler meg selv til et bedre medmenneske. Gjennom mitt arbeid møter jeg mange ungdommer og voksne som er i en eller annen form for krise i livet. Dere kan huske på det at hvert enkelt samtale med dere setter spor i mitt hjerte. Jeg lær meg noe nytt hver gang, og jeg har god nytte av all denne erfaringsutvekslingen som foregår når menneske møter menneske. Dette har gjort meg til å bli enda mer ydmyk for mine medmennesker. 

Jeg fikk tidlig i mine samtaler med behandleren min lært meg noen gode verktøy som jeg siden da bruker i min hverdag når ting føles litt tungt, eller når for mange tanker om ting jeg burde ha gjort annerledes. 

1. Du må "elske" deg selv, og det er lov å innrømme det

2. Ikke tenk på tanker du ikke kan gjøre noe med eller har makt over til å        forandre. 

3. Gjør noe med det du faktisk kan forandre på, der du kan gjøre en innsats til endre på det du er missfornøyd med. Så målet er at du er fornøyd. 

4. Gjør ting som gir deg energi, unngå ting som taper deg på energi for du vil da til slutt gå tom. 

5. DU har ansvar for ditt egne liv, og hvordan vil være som medmenneske, venn, eller partner. 

Min behandler sa ofte til meg at det var jeg som skulle gjøre jobben og det var mitt ansvar til å gjøre den forandringen jeg selv var moden for. Det hun kanskje ikke tenkte på var at HUN ga meg verktøy og måter å jobbe med seg selv på både i gode tider som i vonde tider som jeg har brukt ofte siden den gangen. Jeg mener at hun har til tross vært utrolig viktig for at jeg har blitt til den jeg er i dag. Men selvfølgelig skjønner jeg at hardjobbingen, svett og tårer har vært min jobb. Samtidig som jeg tror at brukermedvirkning har vært avgjørende til at prosessen ble vellykket. Det er en annen fortelling som kan tas opp ved senere anledning. 

Tanker som henger i hodet mitt, som deles med dere, og igjen dette er MIN erfaring og MINE tanker. 

Søndag - ønsker dere en fortreffelig dag! Og uansett om du der ute er ensom så husk på at du er ikke det, det vil alltid finnes noen som vil lytte til deg hvis du strekker ut hånden ........... 

Mitt liv ikke verdt noe ..... ?

Nå skal jeg skrive noe som kommer helt fra mine egne tanker, men som jeg fått bekreftet av andre om at det ikke er så uvanlige tanker og det er godt å vite. 

Jeg fortsetter med tema "selvmord" og om "å overleve" - Erfaringen ved selvmord fra overlevende og pårørende perspektivet har ikke noen verdi for fagfolk, politiker eller samfunnet generelt. Det er først når jeg eventuelt er død ved selvmord som jeg skulle bli veldig interessant og ikke minst skulle mine pårørende få veldig stor oppmerksomhet og omsorg. Er klar over at mange etterlate ikke føler seg godt ivaretatt men den ivaretakelsen går ikke å sammenligne med alle de pårørende som har ungdommer/voksne som lever med frykt på at det verste kan skje, og lever i konstant redsel for sine kjære. Presset ved å leve døgnets alle tider med en evig uro, redsel og det i sin tur kan lede til angst, og posttraumatisk stress. Dette over mange år, uten å bli sett eller hørt - det krever sin "mann/kvinne" til å holde ut et liv som dette. Så til oss som er i livet men som i perioder av vårt liv kan ha vanskelig for å se noen mening med livet. Å tenke døden - døgnets alle timer, ikke bli tatt på alvor, ikke bli sett eller hørt. Veien tilbake - til å finne livet igjen, ta ansvar for hva man vil gjøre med livet sitt, og ikke minste mestre å leve det er en enorm styrke og krever mye mot for å gå igjennom dette. Det kan nok mange med meg skriver under på. Reisen til å velge livet er en tøff kamp, og det tar ikke slutt med at man velger å leve man skal holde seg på livet side og hele tiden finne meningen med livet og fylle det med ting som gjør en tilfreds og glad i livet. Det kan kreve mye energi, tid og tanker til man når det målet, og klare å vedlikeholde det til å leve videre.  Om man omgjorde all denne snart 40-årige erfaringskunnskapen jeg selv har finnes det mye god forebygging kunnskap til hva som kan hjelpe, og om man plusser på alle dem som årlig prøver å ta livet sitt, som sliter hver dag, som finner meningen tilbake, som holder seg på livets rand til tross at man ikke ser eller ønsker noen annen utvei enn å få gi slipp, den kunnskapen håper jeg en dag jeg får oppleve blir til den som veier tyngst når man skal jobbe med å forebygge selvmord, selvmordsforsøk. Uten denne kunnskapen mister man mye at det som er utrolig viktig å ta lærdom av - Jeg skjønner ikke at faget tør å la være å lytte til oss. Liv går tapt underveis som vi venter på å få anerkjennelse for vår livserfaring, og få styrket brukermedvirkning i selvmordsforebyggende arbeid. Ut fra den fartstiden og det arbeid jeg nå har prøvd iherdig i fem år og ser tilbake håper jeg inderlig at jeg får oppleve det men begynner å så mine tvil på at jeg vil komme til å få se når kompetansen til kunnskap har snudd. Så den gleden får ikke faget til å få bruke mine kunnskaper ved at jeg tar livet mitt - for meg handler ikke det om forebygging for du får ingen svar fra en som ikke kan snakke for seg. Jeg er her - jeg har mange tanker, ressurser som kan gjøre hverdagen litt bedre for andre i lignende situasjoner. Plusser man på med alle samtaler jeg hatt med mennesker som ikke orker å leve men vil finne tilbake men ikke vet hvordan -  der jeg bruker mine egen refleksjoner, erfaringer, og tilnærming til å gi håp til et annet menneske igjen, som alltid mot slutten av samtalen resulterer i at vedkommende har gitt slipp på tanken om å dø men vil prøve å leve. I slike samtaler har jeg ikke trengt noen fagkunnskap til å anpasse meg, i de samtalene handler det om erfaring og man vet hva det handler om å være på den andre siden. Dette skaper raskt trygghet og tillit og jeg har stor respekt for alt som blitt delt til meg og som de deler av seg selv til meg et for de totalt fremmende menneske. Slike samtaler gir større troverdighet og vi bygger en bro sammen ut fra en felles forståelse. Samtidig som man inngir håp til den andre pga man selv er et godt eksempel på å overleve. Det blir litt som "Har du klart det skal jeg og klare meg videre i livet.........." Jeg tror vi som lever og de pårørende er de beste eksemplene på HÅP! Men vi skal gjemmes og ikke snakkes om, det er helt uinteressant og kjedelig. Dessverre - det blir ikke noen store mediaoppslag, eller intervjuer med meg eller meg som pårørende om dette tema det har jeg skjønt for lenge siden. Vi kan heller sende mine pårørende når de nådd status "etterlatt" da våkner samfunnet. 

Sort hvitt - ja jeg setter det nå på sin spiss, jeg er lei av å bake inn ordene, og pakke dem inn. Nok er Nok! Kampviljen er der og vil aldri ta slutt men noen ganger trenger man en pause for å sen komme tilbake med ny energi, og nye tanker. 

Selvmord - det er alltid to sider av saken!

I dagens Norge er man så langt man kan komme fra å skjønne hvor kunnskapen om forebygging av selvmord skall innhentes. Gjennom å selv vite hva skoen trykker i forhold til selvmordsproblematikken og som pårørende har jeg nå fulgt dette tema i hele mitt liv. Når det handler om kunnskapen og forståelsen av selvmord - og min definisjon og mine tanker om selvmord, er ut fra de som sliter med selvmordstanker, selvmordsforsøk og de pårørende.  Så har jeg selvsagt gjort meg noen tanker. Det kan sikkert provoserer enn og annen men det må så være for dette er gjennomtenkte tanker over en tidsperiode ca 40 år. Jeg står for de tankene som nå blir skrevet ned, og jeg forventer heller ikke at alle skal skjønne, eller være enig i disse tanker som er tatt fra å leve et liv. I Norge har fagfolk en alt for stor makt i forhold til hva man mener, burde, og skal gjøre i forhold til selvmordsforebygging. Samtidig som vi i dag jobber aktivt med brukermedvirkning i alle ledd innenfor psykiatrien,  og implementering av erfaringskunnskapen. Men å jobbe for alle de som har overlevd, valgt livet og som sliter med tanker,  og få dem sin stemme hørt i fora der man skal diskutere selvmordsforebygging, så er det som å møte en vegg. Den siden Norge valgt og fagfolk velger å lytte på er de etterlate og dem sine erfaringer. Og ja, det er en del av helheten, men langt ifra hele helheten. Den største erfaringskunnskapen finnes hos alle dem ca 5000-8000 som overlever et selvmordsforsøk og de pårørende som kan fortelle noe om hva god forebygging kan være. Selvsagt skal man flette sammen "oss" og etterlate for da har du fått et alt større innblikk i hva som kan forebygge. At selvmordstallen nå har gått opp mener jeg og det har jeg og sagt i departement og andre politiske fora handler om at man ikke vil innhente kunnskapen der den er som størst og hos de som er nærmest problemet. Hvis dere tar alle de ca 5000-8000 selvmordsforsøk om året og ganger med ti for å ta gjennomsnittlig familie/venner så har dere et nasjonalt stort problem som det ikke satses noe særlig på hverken når det handler om forskning, brukermedvirkning, ivaretakelse, og støtte, veiledning både til den som sliter og dem pårørende. Den beste forebyggingen skjer i sitt egne sosiale nettverk, særlig styrker den tanken meg når jeg fått høre på hva ungdommer, voksne og pårørende sier har vært til hjelp for å komme seg gjennom kneiken og se lyset og håpet i tunnelen. Så jeg tror ikke tallene vil gå ned ved å bare lytte til den ene siden samtidig som man går glipp av så mye relevant og viktig informasjon om hva som kan gjøres bedre i forhold til forebygging. Hvorfor blir vi ikke tatt på alvor? Hvorfor er ikke den kunnskapen om "å overleve" mer anerkjent, og hvorfor er dørene lukket inn til fagmiljøet? For meg er det en selvfølge at denne stemmen skal være like mye hørt som etterlate. Og for meg som jobber med brukermedvirkning til daglig er det så skremmende å se hvor lite brukermedvirkning det er innenfor faget selvmordsforebygging. Uansett hvilke fora jeg er i med fagfolk og tema selvmord kommer opp, så starter alle med å snakke om de etterlate - og der har jeg satt foten ned. Jeg nekter å snakke om den siden, jeg vil snakke om siden som handler om "livet", hvordan leve med og hvordan man mestrer livet til tross stadig og jevnlig selvmordstanker, selvmordsforsøk. Blir jeg lyttet til? - nei ikke noe særlig, jeg er ikke spennende nok, eller jeg har ikke noen sorg/tap der man som motpart enklere kan sammenligne seg selv med en som mistet noen i selvmord. Alle har vi mistet noen så den følelsen er så mye enklere å sette seg inn, enn den siden som handler om oss pga det må du vært med om for å helt skjønne, eller du blir redd for du ikke vet hvordan man skal håndtere, å møte en sånn som meg.  Vi som overlever, og de pårørende har og en sorg og et tap men i en annen form. Et tema som jeg kan komme tilbake til. Men ettersom vi lever er vi ikke interessante nok for å sette det på spissen. Samtidig når jeg møter fagfolk så får jeg alltid en følelse av at dem tror jeg skal sette igang en selvmordsbølge ved å snakke om selvmordsforsøk og selvmordstanker. For en tid tilbake så har jeg ved to anledninger holdt foredrag om "Å overleve" og jeg tror ikke at jeg har skapt noen selvmordsbølge, eller smitteeffekt. Det jeg derimot fikk tilbakemelding på var at denne kunnskapen hadde dem ikke tenkt over som en kompetanse i sitt arbeid, eller at det var utrolig nyttig å få høre fra livets side. Samtidig som noen tilbakemeldinger var at dem skulle ønske jeg kunne møtt pasienter som ikke de selv nådde frem til for de tenkte at noen med egen erfaring kan gjøre seg en annen tilnærming som kunne kanskje komme tilgode for pasienten. Det har jeg ofte tenkt over og tror det hadde vært nyttig å kunne få bidra inn der helsepersonell har møtt litt veggen i forhold til en pasient. For jeg tror at vi som vet hva det handler om, har en helt annen forståelse, og kan se, møte en pasient som sliter med selvmordsproblematikken på en helt annen måte. Samtidig som det å ha en slik oppgave gjør at man har tiden - for det tar tid og krever mye å få et annet menneske til å finne tilbake til håpet og livet. Dette er ikke en offerrolle, det er viktig å tydeliggjøre, og ansvarsgjøre seg selv på hva man vil og hvordan man vil prøve seg å komme tilbake til livet igjen. Men for å gjøre den jobben trenger vi gode hjelpere, som kan støtte oss, veilede oss, og få gitt oss et annet perspektiv på livet. Uten gode hjelpere hadde jeg ikke vært her i dag! Men jeg fikk tidlig i prosessen klare rammer på hvem sitt ansvar det er om å gripe fatt i livet sitt igjen. JEG velger og tar de valg jeg mener er bra for meg selv! for å si det sånn kort og konsist for mellom der var reisen lang. 

For spesielt interesserte vil dette tema komme opp igjen, vil aldri gi meg på å få anerkjennelse for min erfaringskunnskap inn i forebygging av selvmord. Vet at andre land anerkjenne denne kunnskapen, men Norge er ikke moden enda men med tiden kanskje .............