Selvmord - det er alltid to sider av saken!

I dagens Norge er man så langt man kan komme fra å skjønne hvor kunnskapen om forebygging av selvmord skall innhentes. Gjennom å selv vite hva skoen trykker i forhold til selvmordsproblematikken og som pårørende har jeg nå fulgt dette tema i hele mitt liv. Når det handler om kunnskapen og forståelsen av selvmord - og min definisjon og mine tanker om selvmord, er ut fra de som sliter med selvmordstanker, selvmordsforsøk og de pårørende.  Så har jeg selvsagt gjort meg noen tanker. Det kan sikkert provoserer enn og annen men det må så være for dette er gjennomtenkte tanker over en tidsperiode ca 40 år. Jeg står for de tankene som nå blir skrevet ned, og jeg forventer heller ikke at alle skal skjønne, eller være enig i disse tanker som er tatt fra å leve et liv. I Norge har fagfolk en alt for stor makt i forhold til hva man mener, burde, og skal gjøre i forhold til selvmordsforebygging. Samtidig som vi i dag jobber aktivt med brukermedvirkning i alle ledd innenfor psykiatrien,  og implementering av erfaringskunnskapen. Men å jobbe for alle de som har overlevd, valgt livet og som sliter med tanker,  og få dem sin stemme hørt i fora der man skal diskutere selvmordsforebygging, så er det som å møte en vegg. Den siden Norge valgt og fagfolk velger å lytte på er de etterlate og dem sine erfaringer. Og ja, det er en del av helheten, men langt ifra hele helheten. Den største erfaringskunnskapen finnes hos alle dem ca 5000-8000 som overlever et selvmordsforsøk og de pårørende som kan fortelle noe om hva god forebygging kan være. Selvsagt skal man flette sammen "oss" og etterlate for da har du fått et alt større innblikk i hva som kan forebygge. At selvmordstallen nå har gått opp mener jeg og det har jeg og sagt i departement og andre politiske fora handler om at man ikke vil innhente kunnskapen der den er som størst og hos de som er nærmest problemet. Hvis dere tar alle de ca 5000-8000 selvmordsforsøk om året og ganger med ti for å ta gjennomsnittlig familie/venner så har dere et nasjonalt stort problem som det ikke satses noe særlig på hverken når det handler om forskning, brukermedvirkning, ivaretakelse, og støtte, veiledning både til den som sliter og dem pårørende. Den beste forebyggingen skjer i sitt egne sosiale nettverk, særlig styrker den tanken meg når jeg fått høre på hva ungdommer, voksne og pårørende sier har vært til hjelp for å komme seg gjennom kneiken og se lyset og håpet i tunnelen. Så jeg tror ikke tallene vil gå ned ved å bare lytte til den ene siden samtidig som man går glipp av så mye relevant og viktig informasjon om hva som kan gjøres bedre i forhold til forebygging. Hvorfor blir vi ikke tatt på alvor? Hvorfor er ikke den kunnskapen om "å overleve" mer anerkjent, og hvorfor er dørene lukket inn til fagmiljøet? For meg er det en selvfølge at denne stemmen skal være like mye hørt som etterlate. Og for meg som jobber med brukermedvirkning til daglig er det så skremmende å se hvor lite brukermedvirkning det er innenfor faget selvmordsforebygging. Uansett hvilke fora jeg er i med fagfolk og tema selvmord kommer opp, så starter alle med å snakke om de etterlate - og der har jeg satt foten ned. Jeg nekter å snakke om den siden, jeg vil snakke om siden som handler om "livet", hvordan leve med og hvordan man mestrer livet til tross stadig og jevnlig selvmordstanker, selvmordsforsøk. Blir jeg lyttet til? - nei ikke noe særlig, jeg er ikke spennende nok, eller jeg har ikke noen sorg/tap der man som motpart enklere kan sammenligne seg selv med en som mistet noen i selvmord. Alle har vi mistet noen så den følelsen er så mye enklere å sette seg inn, enn den siden som handler om oss pga det må du vært med om for å helt skjønne, eller du blir redd for du ikke vet hvordan man skal håndtere, å møte en sånn som meg.  Vi som overlever, og de pårørende har og en sorg og et tap men i en annen form. Et tema som jeg kan komme tilbake til. Men ettersom vi lever er vi ikke interessante nok for å sette det på spissen. Samtidig når jeg møter fagfolk så får jeg alltid en følelse av at dem tror jeg skal sette igang en selvmordsbølge ved å snakke om selvmordsforsøk og selvmordstanker. For en tid tilbake så har jeg ved to anledninger holdt foredrag om "Å overleve" og jeg tror ikke at jeg har skapt noen selvmordsbølge, eller smitteeffekt. Det jeg derimot fikk tilbakemelding på var at denne kunnskapen hadde dem ikke tenkt over som en kompetanse i sitt arbeid, eller at det var utrolig nyttig å få høre fra livets side. Samtidig som noen tilbakemeldinger var at dem skulle ønske jeg kunne møtt pasienter som ikke de selv nådde frem til for de tenkte at noen med egen erfaring kan gjøre seg en annen tilnærming som kunne kanskje komme tilgode for pasienten. Det har jeg ofte tenkt over og tror det hadde vært nyttig å kunne få bidra inn der helsepersonell har møtt litt veggen i forhold til en pasient. For jeg tror at vi som vet hva det handler om, har en helt annen forståelse, og kan se, møte en pasient som sliter med selvmordsproblematikken på en helt annen måte. Samtidig som det å ha en slik oppgave gjør at man har tiden - for det tar tid og krever mye å få et annet menneske til å finne tilbake til håpet og livet. Dette er ikke en offerrolle, det er viktig å tydeliggjøre, og ansvarsgjøre seg selv på hva man vil og hvordan man vil prøve seg å komme tilbake til livet igjen. Men for å gjøre den jobben trenger vi gode hjelpere, som kan støtte oss, veilede oss, og få gitt oss et annet perspektiv på livet. Uten gode hjelpere hadde jeg ikke vært her i dag! Men jeg fikk tidlig i prosessen klare rammer på hvem sitt ansvar det er om å gripe fatt i livet sitt igjen. JEG velger og tar de valg jeg mener er bra for meg selv! for å si det sånn kort og konsist for mellom der var reisen lang. 

For spesielt interesserte vil dette tema komme opp igjen, vil aldri gi meg på å få anerkjennelse for min erfaringskunnskap inn i forebygging av selvmord. Vet at andre land anerkjenne denne kunnskapen, men Norge er ikke moden enda men med tiden kanskje ............. 

Er pårørende en ressurs?

Gode linker for mer info om pårørende: 

Pårørende en ressurs - Veileder utgitt Helsedirektoratet
Artikkel fra ROP - Snakk med pasienten om samtykke og pårørende - ofte
Pårørende en ressurs som ikke høres på

Jeg tar meg friheten å ta opp tema igjen som tidligere vært skrevet om for noen dager tilbake. Famler litt i mørker på grunn av det florerer så mange tanker i mitt hode for tiden. Ingen av disse tanken er særlig konkrete eller etser seg fast i minnet. Dem bare streifer forbi og så kommer det automatisk opp en ny tanke og så går det i mitt hode for tiden. Stakkars meg - tenker dere sikkert men jeg er så vant til dette nå etter så mange år med masse tanker, ideer og prosjekter i hodet som bare ligger å venter på å bli konkretiserte og satt ut i virkelige livet. 

Satte tittelen på innlegget slik på grunn av - JA, pårørende er en ressurs! Det er uten tvil og man trenger ikke noen dype studier eller forskning på å skjønne det. Noe som egentlig er og burde være en selvfølge har mer blitt til et maktspill ovenfor faget og brukererfaringen som pårørende. Hvem eier kunnskapen og sannheten? Lurer på når det skal bli et paradigmeskifte om kunnskapen. 

Det vil alltid handle om at den som sliter og har det vondt er den som bærer den beste kunnskapen om seg selv. Så vil dem pårørende ha en helt annen kunnskap ved det å være foreldre til barnet sitt, og kan ha meget nyttig informasjon om egenskaper, og kvaliteter, styrker og hva som kan motivere, vekke interesse kring barnet sitt. Helsepersonell - er dem som skal være veileder og støtteapparatet til å bygge opp kring pasienten og med sin blikk utenfra bidra med hva dem observerer og åpne opp for at man får en ny innblikk i problemet sitt. Noen ganger når jeg underviser for bacheolerstudenter ønsker jeg å fjerne dem fra at faget er den kunnskapen som skal telle, og  at dem går studier for å få kunnskap, forforståelse, og metoder til å bruke som vi ikke har.  Men helsepersonell skal være våre "Veiledere" og verktøyet til å nå bedring både for den som er syk og de pårørende. Absolutt ikke være den overordnet til makten og kunnskapen om "MEG". Den kunnskapen eier bare hvert enkelt menneske. Pleier å ofte si at med jo mer kunnskap man innhenter seg teoretisk jo mer fjern blir man fra virkeligheten - i grove trekk. Mellom disse ytterligheter finnes det heldigvis mange gode hjelpere der ute som kan se mennesket parallelt med å bruke dem behandlingsmetoder man har tilegnet seg i studier. Det skal vi være glad for å ikke minst anerkjenne at de har den kunnskapen, og gjerne gi dem ros for jobben som gjøres. 

Jeg har sett begge sider av saken - ved å være pasient og gå til behandling der det var 100% brukermedvirkning men samtidig klare rammer på ansvarliggjøring om hvem som har ansvar for mitt liv, og hvor jeg vil nå med livet mitt. Noen offerrolle - var det ikke snakk om og har heller aldri sett meg som det til tross det er mye man kunnet ha vært bitter over. Å bli lyttet til som menneske - og til tross det få implementert noen gode teknikker hentet fra teorien er Alfa og Omega. Men som pårørende har denne kunnskapen som "pårørende" mer vært til en belastning i helsevesenet. Ikke kom her og si det til oss, eller nei vi kan dette og har nok kunnskap fra fag uten å trenge å lytte til oss pårørende. Ettersom min hverdag som pårørende har handlet om to ting som er så tabu i samfunnet - Selvskading og selvmord da har man allerede der lagt listen lav til hva man kan forvente seg om å bli møtt av hjelpeapparatet. Dette viser til alle dem samtaler jeg hatt med pårørende i flere år og som styrker min egen erfaring. Å nevne selvskading og selvmord i en og samme setning skaper så mye redsel og frykt i møte med helsepersonell. Så tror dere sikkert at jeg ikke prøvd meg nok frem i hjelpeapparatet, men gjett om jeg ringte rundt som pårørende, prøvde å komme i dialog med noen, få en prat, få til et møte for veiledning og støtte osv. Disse samtalene varte ikke en hel minutt en gang tror jeg. Så satt man der enda mer forvirret som pårørende, og med enda mer spørsmål kring det å være pårørende, å møte sitt barn som har det vondt osv. Ikke særlig betryggende og man måtte famle i mørkret. Nå er jeg veldig heldig for jeg er ikke en av dem som er etterlatt ved selvmord men jeg har all respekt for at jeg kunne ha endt opp som det med tanke på så lite hjelp det er å få både når det handler om selvskading som selvmordsfare. Det å ikke lytte til dem pårørende handler om makt - kunnskapsmakt, man vil ikke at noen annen skal sitte med ekspertisen enn dem som gått mange års utdannelse - dem må jo ha lært seg noe og da skal det brukes og ikke kom her å si at det som læres på skolen bare er tull. Jo dem har lært seg en hel masse teori men her handler det om LIV. Et liv leves med foreldre, venner og andre viktige personer for våre barn. Det handler om det å være innenfor et behandlingsapparat handler om en liten del av selve livet. Familien, venner og sosialt nettverk er dem som eier en hel del god kunnskap som kan brukes inn i det faglige hvis vi hadde fått kommet til. Det hadde vært tilgode for våre barn og den videre mestringen i livet, og få hjelp i rett tid, og rett hjelp ikke minst. Noen ganger kan jeg oppleve i møte med helsepersonell at vi kan være en trussel pga den kunnskapen vi besitter om barnet vårt som ikke de har, mangler, og heller ikke får når det ikke etterspørres. Vi pårørende - har fortiden, nåtiden men viktigst av alt vi skal ha fremtiden og får å kunne gjøre den mest mulig bra for barnet vårt trenger vi å samarbeide, på tvers og ikke gjennom graden av utdannelse, men som menneske. Mange pårørende og det inkludert meg selv kan oppleve å bli møtt som at det er vår feil at vårt barn har det vondt så man velger å ikke inkludere oss, kanskje man får fjernet problemet. Da vil jeg bare si - ingen er perfekt, og vi som pårørende gjør vårt best ut fra dem forutsetninger og erfaringer vi bærer med oss i livet. Noen ganger er det sikkert mange ting vi kunne ha gjort bedre og annerledes men som vi med andre øyer etterpå kan se at her var det kanskje ikke så bra å gjøre det sånn eller slik. Det er en viktig oppgave helsepersonell kan og skal ha, det å veilede oss på rett spor, ikke gjøre mer skade enn det som eventuelt gjort, og ikke minst støtte oss og veilede på rett spor, eller gi oss nye verktøy som vi kan bruke i møte med vårt barn. Jeg tror man hadde kommet veldig langt med å støtte opp under pårørende, venner og det sosiale nettverket både ved å forebygge alvorlig sykdom, og lange behandlingtider, innleggelser. Når jeg snakker med ungdommer, noe jeg gjør ofte så ser jeg at det er ikke hjelpeapparatet dem ønsker å bli støttet utav det er dem pårørende og venner der man er trygg fra tidligere. Dilemma er at ikke alle pårørende kanskje helt skjønner alvoret, ikke ser (for ungdommer er gode på å skjule for å ikke belaste oss voksne) eller vil se samtidig som når det kommer frem i lyset hvor vondt ens barn kanskje har det står man helt alene og har ikke nok kunnskap. Derfor kan man informere, opplyse, støtte og veilede nettverket kring barnet i sted for å se det eneste alternativet å være innom BUP eller innleggelse. Arbeide i tverrfaglig team rettet mot hjemmet og miljøet kring barnet/ungdommen. Trygge miljøer, utadrette tiltak for å mestre hverdagen sammen med familien og venner. Gjøre det til et felles prosjekt - familien, søsken, - så igjen vi må bli hørt! Vi er håpet, og våre barns største support! Men for å orke stå i det, få energi, og kunnskap trenger vi dere fagfolk, selvhjelpsgrupper, og andre arena der vi kan få et pusterom, bare får være "oss" eller bare få dele og gi av sine egne erfaringer. I vår så moderne tid - trodde jeg ikke at det var så vanskelig å bli sett men du må ha styrke, tåle å stå i noen stormer, snakke til døve ører, og bli underkjent som foreldre, hvordan skal vi få til paradigmeskiftet? Tenk på deg selv hvis du hadde et barn som ble syk, du hadde ønsket at ditt barn skulle få ha det trygt og godt, og hvor får man det? Sitt egne nettverk. For ungdommer som er i selvmordsfare pleier jeg i blant sammen med de om å lage et kart over sitt nettverk - dette både får å få opp øyene og satt det ned på et papir for å se både til at man har et nettverk men og for å se hvem er jeg trygg på. Der handler det ikke om at - jeg må få en henvendelse til BUP. 

Så til slutt for en som famler i troen sin, har min bibel blitt "Pårørende - en ressurs" utgitt av Helsedirektoratet, den følger meg hvor jeg enn er (kanskje for det ligger en hel bunke i bilen min :-)) og den deler jeg ut for alt hva det er verdt. Både til helsepersonell og pårørende som dessverre har alt for lite kunnskap om dette heftet som sier alt jeg skulle ønsket å få sagt her på bloggen men ikke får til helt.  Jeg har ved et par anledninger sagt til Helsedirektoratet at den burde ikke være en veileder men en "Retningslinje" mye av dem pårørende sine belastninger psykisk kunne vært lindret hvis man hadde fulgt denne "bibelen" og ikke minst et bedre tverrfaglig forståelse for hverandres kunnskap, rammer og forventninger. Nå skal jeg overlate ordet til å tenke videre og tema vil nok sikkert komme opp igjen ........det tar aldri slutt! 

Takk for oppmerksomheten! 

Ps. Ønsker dere at jeg skal skrive om et tema så send meg en e-post så skal jeg ta utfordringen. :-) Min e-post

Nytt liv ....... ny start

Hvor mange liv kan et menneske få? Jeg er så heldig for til tross en tung start i livet mitt så har jeg fått så mange muligheter til å gjøre noe med det. Skape et nytt liv, en ny start flere ganger i livet mitt. Veien dit er ikke alltid like enkel. Iblant kan man være forvirret, usikker, redd og føler seg totalt "lost in space" Noe jeg gjør ofte, det siste altså - vet ikke helt hva jeg gjør, hvem jeg er eller hva jeg har gitt meg innpå. Så igjen til tross min høye alder :) står jeg nå inn for et veiskille. Denne gangen handler det ikke så mye om å vokse som menneske. Den jobben gjør jeg hver dag. Nå handler det om "Hva vil jeg bli når jeg blir voksen" ........ jo jeg startet min karrière innenfor helsevesenet og har så vært innom der i over 20 år med noen korte avbrekk for å prøve meg på noen annet. Det jeg er helt på det klare med er at jeg er ferdig med grovjobben  ikke tro at jeg nedverdiger  den jobben men stell og pleie tiden er over for meg. Det handler om andre årsaker og som min fysiske evne som dessverre ikke er i forhold til alderen min. Føler at jeg dem siste 5 årene har nærmet meg målet til hva jeg eventuelt kunne ha tenkt meg å gjøre men uten å si noe mer konkret om hva jeg faktisk da vil gjøre.  Fortsatt famler jeg i mørkret og er ikke god nok til å se meg god på noe i det jeg gjør. Handler om at jeg i fem år hver dag har gjort ting jeg ikke kan. Har blitt kastet ut i det, men med god hjelp og veiledning fra dem som kan det litt mer enn meg. Det å bygge opp en organisasjon og være den som har hatt alle hattene på har krevd sin "kvinne" hadde det ikke vært for drivkraften min som gjort til  å gjøre ting jeg ikke kan. For jeg har bare måtte gjøre det, men da hadde jeg ikke nådd det målet jeg satt ved å danne organisasjonen.  Skulle noen spørre meg hvordan man kom fra null til det resultatet man har oppnådd til nå har jeg ikke noen helt gode svar på det. Vet ikke helt selv hvordan ting ble som det ble. Alt har gått i en fart så mentalt tror jeg at jeg fortsatt er på år 2009. Jeg trodde jo dette skulle være en hobbyting, noe å drive med på fritiden sin, bygge det opp bit for bit, og gradvis. 

Det å måtte hele tiden utfordre seg har nå i etterkant vært utrolig nyttig så jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har fått være med om, lært meg, og ikke minst alle mennesker jeg har møtt på veien. Men hadde jeg måtte tenke før jeg hadde gjort ting, ville det nok vært annerledes. Nå har jeg ikke hatt tid til å nøle, jeg har bare måtte kaste meg ut i det og så reflektere eventuelt i etterkant. For skulle jeg ha tenkt hadde nok mye blitt bremset på. Derav min tittel til denne bloggen, iblant er det lurt å tenke først og handle siden særlig hvis man har til vane å snakke før man tenker. Det kan bli mange frosker som hopper ut ur munnen som man sen må bruke litt tid på å få rettet opp i. Det var årets nyttårsforsett - Tenk før jeg sier noe :-). Dessverre må jeg si at jeg har ikke klart det men litt mer bevist enn tidligere på hva jeg sier. For en som liker å ha kontroll over livet eller gjøre så jeg har kontroll føler jeg meg totalt utelatt til virkeligheten. Har søkt uendelige jobber, og jobber vokser ikke på trær her jeg bor. Så bare det gjør at man ofte revurderer sine egenskaper, og hva man faktisk er flink på når andre ikke ser det potensialet. Vet ikke hva som er verst være ung og ikke få jobb for man ikke har erfaring, eller være godt voksen og ikke få jobb for man har en lang CV, og har lyst til å bytte yrke men ingen erfaring. I dag er jo samfunnet bygget opp til at man skal ha høy utdannelse, men man glemmer en gruppe mennesker, vi som ikke egner oss for teoretiske studier men er mer praktisk anlagt. Jeg kan lære ved å gjøre det, ikke lære ved å lese det. Skulle gjerne gått studier men etter å bommet så mange ganger innser jeg bare at det er jeg ikke skapt for. Kan utrolig mye uten å ha gått noe studier, noe har jeg med meg ut fra egenskaper jeg har, annet har jeg som sagt lært meg ved å bygge opp en organisasjon, og ved å gjøre det i virkelige livet. Livet skole  - både psykisk og praktisk er den beste læringen men så lite anerkjent fra samfunnet. Så ja jeg er sterkt imot skolesystemet på mange måter, den inkluderer ikke læring for alle. Dette skal jeg gjerne skrive om ved en senere anledning - mine tanker om skolesystemet. Det krever en langt mer innlegg enn hva jeg ser for meg nå :-), og har mange tanker kring det. 

Dette var bloggens første litt fritt tenkende tanker ..... tatt ut fra det blå men ikke uten mening. Alle er vi gode på noe, alle har vi kompetansen til å gjøre noe fornuftig, og alle har vi gode egenskaper som arbeidstakere,  men det handler om å se mennesket og ikke bare papiret og utdannelser. Så til andre som søker jobber uten å nå frem - Stå på! Det er synd om den arbeidsgivere som ikke ser potensialet, kompetansen og arbeidsmoralen tenker jeg når jeg hele tiden får avslag uten at dem har møtt meg. Det er dem som taper, egentlig ikke jeg. Jeg vet hva jeg kan og hva jeg er god på!  

Lytt til dem pårørende og venner!

Et viktig tema!

Klikk på lenken:
Brennpunkt Et varslet drap

Har mange tanker kring å ha sett dette programmet både negativt og positivt. Noe av det som er negativt er at man igjen stigmatiserer paranoid schizofren som at alle er "farlige" og denne rådmannen som ikke har skjønt hva brukermedvirkning og lytte til dem som kjenner mennesket best for "de" har en mening om hva som kan være best fra det perspektivet dem sitter med som er nullkunnskap om pasienten. Men så til det som var sterkt og det var å få et ansikt og at dem turte å stå frem det skal mye styrke til å gjøre noe slikt. For det viser at pasientene er ikke mer enn mennesker som deg og meg men har kanskje hatt litt andre forutsetninger. Takk til dere som gjorde det og ga det et ansikt. Samtidig som det igjen slår meg hvor lite vi pårørende blir hørt, og anerkjent den kunnskapen vi sitter med om "våre" barn. At det igjen neglisjeres og ikke teller som kunnskap for fagfolk til å ta innover seg. Tenker på dem jeg jobber for. Der er det mye av disse fortellingen som ble fortalt i programmet som man kan trekke paralleller til. Det jeg får høre i samtaler med pårørende som har barn som står i fare for selvmord eller gjort gjentatte selvmordsforsøk uten at pårørende har blitt hørt på. Tilfeller mener jeg som kunne ha vært forebygget og stoppet før det ens hadde blitt til en realitet og som kan resultere i død. Blir iblant så oppgitt over at fagfolk tror dem eier sannheten i noe som ikke ens er noen sannhet, for hva er "sannhet". Bare for at man har et antall år bak skolebenken, tror man med en gang at man er eksperten. Dette er dem farlige behandleren og helsepersonell som går inn med den innstillingen. Men nå skal sies at det finnes utrolig mange flotte mennesker der ute som brenner for faget sitt og som tross det kan se bak mennesket, og er nysgjerrig og tåler å ikke være eksperten. Men det er ikke dem jeg vil komme åt nå..... det er alle fagfolk som aldri burde ha satt sin fot innenfor psykiatrien eller dem som tror at dem eier kunnskapen. For dem som er nærmest til å være eksperten foruten pasienten selv er familie, venner og dem hjelpere som jobber med pasienten hver dag eller med tett oppfølgning. Vi som pårørende må ta makten over vår kunnskap og ikke la oss kjøres over av dem store herrer og damer men vet at det ikke er så enkelt og særlig ikke i kampens hete. Vi som pårørende må være sterke, vi må ha tålmodighet av gull, vi må være kunnskapsrike i forhold til lovverk og rettigheter, iblant føles dem som man skulle vært utdannet advokat i sted for å være mor eller far. Men slik har helsevesenet skapet oss for vi må slåss for rettigheter, og bli hørt, når vi i sted kunne ha satt fokus på å være foreldre til barnet som sliter, støtte det til 100 % og ha energi til å være tilstede i det vonde sammen med barnet. Ikke rart mange pårørende blir sykmeldte pga belastninger man har av å være akkurat pårørende.

Gratulerer Norge!

Nå nærmer det seg dagen som skal feire Norge 17. mai. Som svensk så er jeg litt misunnelig på deres nasjonal dag. Men jeg ønsker dere alle en god feiring, uansett værforhold. Mitt hjerte er i Norge men mitt statsborgerskap sier noe annet :-) men er man allergisk mot skjema og byråkrati er veien lang til å konvertere....... hehehe. 

På slike høytidsdager blir jeg alltid selv litt ettertenksom, for jeg vet av erfaring f.eks med å ha jobbet i Kirkens SOS at det er mange ensomme sjeler der ute. Det handler ikke om at det bare er dem i utgangspunktet ikke har det så greit uten det handler faktisk om mennesker som deg og meg. Mange kan ha et godt nettverk, og et godt sosialt liv men føler seg veldig ensom. Jeg vet ikke hva som er verst eller jeg tror at den verste ensomheten kan nok være den man føler til tross for at man har familie, venner, et sosialt liv, og jobb. Å være ensom uten å ha noe nettverk eller være vant til å ikke ha noe nettverk gjør at man har  ikke noe å sammenligne med. Går vi da tilbake til forrige innlegg så er det veldig skremmende at mennesker i dagens samfunn skal føle seg alene. At rammene og malen i samfunnet er at man skal være "normal" for å henge med og bli inkludert. 

Hvem har makten til å definere hva som er "normalt"? Og hvorfor skal man være så innmari "normal"? Bare spør jeg, for selv liker jeg venner i alle fasonger og jeg trenger ikke til enhver tid være enig i alt som dem sier, eller diskuteres. En sak har flere sider enn bare den ene. Ulikhetene er sjarmen, og dem er som fargene på en palett. Det blir aldri kjedelig og man lærer seg noe nytt om seg selv og av andre som ikke alltid er så lik en selv. Men dette er da mine egne tanker og ikke noen norm, eller fasit. Men det som jeg liker og det jeg har erfart av det å være "annerledes". Jeg vet en arena som skaper til dette med normen "normal" og det er skolesystemet. Skolesystemet som det er bygget opp i dag er ikke tilpasset for "annerledeshet" alle skal inn i boksen A4 ellers så er du ikke "normal". Skolen gir ikke rom for eller skaper arena til å akseptere og ha større takhøyde til den som kanskje utmerker seg litt mer enn andre, og hva nå det innebærer. Arbeidsplasser kan og være en slik arena, voksne som mobber på jobb det kan jeg mye om men det må bli et senere innlegg. 

Så føler jeg igjen at jeg forsvinner litt bort fra tema og budskapet mitt men håper dere skjønner hovedpoenget. Være en venn, invitere naboen, se den som trenger å bli sett, og ikke fordøm et annet menneske uten å virkelig har lært å kjenne personen. Jeg har en tro på at det finnes noe godt i alle, men at det erfaringer, opplevelser og forutsetninger som skaper disse litt mindre forståelsefulle menneskene. Vet dere at et smil til en ukjente kan være det som gjør dagen for den som ser smilet ditt.  

Gratulerer Norge til dagen som kommer! Ha en fin pinse, og tenke en vakker tanke til noen du har litt dårlig samvittighet for eller som du burde ha sagt unnskyld til, eller gjort noe dumt som du angrer. Det er aldri forseint å angre. 

Du kan gjøre en forskjell!

I dagens så hektiske samfunn så glemmer vi iblant å stoppe opp, stanse tiden for noen få sekunder, og innhente det som skjer "her og nå". Jeg er veldig glad i denne sangen fra "The Boss" himself for jeg får  alltid tanker på det som vi kanskje i vårt så moderne samfunn har glemt litt bort. "Se hverandre" ...... spør om  - hvordan har du det? men så skal du faktisk være interessert til å høre svaret som vil komme tilbake når du stilt spørsmålet. Det har vi glemt, vi tar for gitt at svaret blir - Jeg har det bra! 

Noe jeg tidlig fikk lære meg når jeg gikk i terapi var å lære meg å si ting for hva det var. Hadde jeg en dårlig dag så skulle jeg innrømme det både ovenfor meg selv men og klare å si det åpent til den som så eventuelt spurte meg. Etter å ha øvd på denne så enkle øvelsen kan sikkert dere som leser tenke, men så vanskelig for en som aldri fortalte noen om hvordan jeg hadde det. Når jeg følte at nå var jeg moden nok så skulle jeg da prøve ut denne så gode oppgaven. Jeg gikk til butikken og der møtte jeg en som sa
 - Hei, hvordan har du det? ........... Gjett hva jeg sa akkurat den dagen?
 - Nei vet du jeg har det ikke så bra idag..........stille, ...... pause ..... så kom reaksjonen 
 - Nei men se så fint vær vi har idag. Har man lyttet da? NEI

Med andre ord så lukket det for videre kommunikasjon og motet raste et hakk ned på stigen. Erfaringen tror jeg og som andre sier noe om at de føler det samme. Er at vi som har litt bagasje og følt vanskelig ting innpå huden har skapt seg sensorer som gjør at man  føler og er ekstra sensitiv på andres væremåte. Så når jeg møter noen som spør tar det for meg en tiendedels sekund for meg å føle på om det er noe vits i å være ærlig eller om man skal dra klisjeen om at - Jeg har det så bra jeg........ 

Så hva vil jeg med dette innlegget - ja det lurer jeg og på :-) men det handler om at vi må ta tilbake "medmenneskeligheten" skape oss et samfunn der vi bryr oss og da mener jeg virkelig bryr oss. Det å kunne stille opp, si noen vakre ord, støtte i det stille eller bare det å være sammen. Samtidig som vi må være mer åpne for dem som kanskje ikke har det så godt med seg selv, for en dag kan faktisk det handle om deg! Alle har vi en psykisk helse, men så har vi ulike forutsetninger til hvor mye belastning vårt psyke tåler. Vi må passe oss for å dømme andre og neglisjere andres problemer ved å måle hva vi selv skulle klart å håndtere. Vi kan aldri måle andres belastning men vi kan lære for oss selv hvor mye man kanskje tåler, og noen ganger tror man at man tåler mer enn andre ganger. 

Når jeg har samtaler med pårørende som har et barn som ønsker å ta livet sitt, så kan jeg ikke måle hennes eller hans smerte, men jeg kan vise empati, tilstedeværelse, og at jeg tåler å høre på det dem sier. For er det noen jeg har lært meg som pårørende og som er min drivkraft er at ingen pårørende skal trenge å føle seg så alene som jeg gjorde. Man skal ha en plass der man kan få være seg selv, der man kan få bli hørt, sett og tatt vare på. For jeg mener at hadde samfunnet vært mer vennlige så hadde ikke pårørende trengt å føle seg så alene. Samtidig som det er utrolig tabu og stigmatiserende å være pårørende til et barn som sliter psykisk for det vekker så mange tanker og funderinger ut i samfunnet. Vi er dårlige foreldre og det er vår skyld osv. Ble det noe klarere nå? 

I hodet mitt surrer det så mange tanker, så jeg prøver på en måte ved å skrive sortere dem ut, og kategorisere dem, funker det? :-) Det er det dere som må avgjøre.... kanskje burde døpe om bloggen til "Dagbok fra den forvirrede sjelen......." 

Dette ble for dumt.........

Artikkel publisert sykepleien.no datert  040413

Klikk på linken:
Alle får tilbud om bedøvelse

I går satt jeg og googlet etter kildehenvisninger til en kommende prosjektbeskrivelse i forbindelse med kampanjen "Plaster på såret" og kom da plutselig over denne artikkelen som er en etterfølger til en en tidligere skrevet sak Mor til selvskader - krenkes på legevakt

Til dere som følger facebook siden til LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord vet at jeg den siste tiden har lagt ut litt kritiske kommentarer til studier som er gjort for å finne ut hva som er mestring og gir en bedre hverdag for oss som er litt sårbare. Så tar nok denne undersøkelsen toppscoring i hvor naiv går det an å bli? Jeg håper inderlig at ikke mange fagfolk støtter seg på og tror på denne "lille" spørreundersøkelsen er hele sannheten om tema bedøvelse og sying på legevakt. Det gjør ikke vår jobb eller min jobb noe enklere. Men hvordan kan man tro at det finnes noen legevakt som vil til hundre prosent innrømme at den eller de personene driver med krenkende behandling? Jo, noen sier seg har deltatt og sett og hørt men det står ingenting om hva gjorde man da? Tok man saken opp, jobbet man internt med å kvalitetsikre til at lignende ikke skulle skje igjen? Få som jobber innenfor helsevesenet tør å si ifra når man ser en annen kollega gjør noe som strider mot ens egne holdninger eller etiske rammer. Jeg har selv vært heldig å hatt mange slike samtaler med helsepersonell som ønsker å gjøre en bedre jobb for våre ungdommer som sliter med selvskading men som står mellom barken og veden.

Samtidig komme med denne etterfølgende artikkel etter at man fått lest en mors opplevelse av legevakt ble for meg litt som at man ønsker å forsvare seg. Men jeg hadde ikke forventet meg noe annet enn at  fagfolket  anerkjenner  og støtte hverandre på det som kom ut fra spørreundersøkelsen. Er da alle våre henvendelser som handler om ivaretakelse på legevakt ren løgn? Igjen ser man at det er vanskelig å bli hørt på som brukere/pasient når man hele tiden har helsevesenet som støtter opp på sine egne, og ord blir mot ord. Jeg skjønner godt at man som pasient ikke orker å klage eller sende klage til legevakt og fylkesmann man er redd. Redd for represalier ved neste besøk til legevakten, man er redd for at man ikke blir hørt, og man får lite støtte for sin historie når den som fått klagen sitter sammen med sin arbeidsgivere som i sin tur skal støtte opp den ansatte. Men uten at disse sannhetene kommer frem får man ikke gjort så mye, for dette er heller ikke noe som finnes statistikk på. Derfor blir det et skjult problem. Samtidig som jeg mener at dette er krenkelser som burde lede til advarsel for den som utsetter sine pasienter med slik oppførsel. Har lenge lurt på hvordan får man bort disse "ris"-ene som aldri eller ikke burde ha satt sin fot innenfor helsevesenet eller ihvertfall ikke utsette seg for pasienter som sliter psykisk. Ofte sier jeg at man burde sammenligne helsevesenet som en bedrift - stjeler du fra sjefen din får du sparken - men i psykiatrien oppfører du deg ille, eller krenker noen eller gjør noe som strider etiske og medisinsk får det ingen følger pga man tør ikke klage. Ved å støtte seg på at nei dette skjer ikke på våre legevakter i Norge mener jeg at det og umyndiggjør brukernes opplevelse, og at den da ikke er virkelig, eller opplevd? Ikke et ord om dette, om å myndiggjøre det som har kommet frem og som man er bevist om faktisk skjer.

I sted for å slå seg på bryste å si hva flinke vi er ut fra denne undersøkelsen burde men være mer ydmyk og faktisk ta innover seg at de ting som jeg for meg fortalt og nå nesten daglig den siste tiden faktisk eksisterer og at man i sted burde ta seg tid til å lytte på disse ungdommene, lære seg noe, for dette er nærmer sannheten enn det som kommer frem i denne artikkelen. Ta disse erfaringen man får høre til å gjør noe konstruktivt og implementer det, og  kvalitetsikre så at alle som jobber på legevakt for den samme holdningen til selvskading så kanskje vi kan redusere antall tilfeller som for meg er alt for mange per i dag.

Heldigvis - vil jeg ikke gi opp kampen til et verdig møte på legevakt. Tror dere at dette innlegget vil stoppe her kan dere tenke om for den har nettopp begynt. Dette skal oppover i systemene, og dette skal frem i lyset. Dette kan jeg ikke gjøre uten å ha fortellingen fra virkelig livet, og deres støtte på at dette skal gjøres. Så vent til høsten da jeg håper kampanjen "Plaster på såret" er enda mer konkret og ikke bare et navn med masse tanker som far rundt i luften.

Takk for oppmerksomheten! Ønsker dere alle en fin helg.......

Sommerfugleffekten .......

Jeg sitter på venterommet. Jeg har med meg en sykepleier. Jeg er frivillig innlagt. Inntil videre. Med meg, går vi inn. Jeg, den ødeleggende delen og den kjørende sykepleiere . En nattevakt. Det går mest galt om natten. Inntil videre. (Inntil det går galt hele tiden.) 

Hun er forståelsesfulle og tar meg forsiktig gjennom venterommet. Øynene ser på meg. Jeg svever som en ballong gjennom luften. Sprekkeferdig. Men det er allerede hull i meg, og spurven vil lande. Inntil videre går hun. Hun gjør så godt hun kan. I resepsjonen, vil de ha en forklaring. Forklaring på hvorfor pasienten kommer for nærmere hundrede gang. Deretter møter vi øyne igjen, og så legen. Vi møter han alle sammen. Men han vil ikke møte meg. Men motvillig, med enda håp i brystet, møter jeg han, for jeg er jo under behandling. Jeg er på vei mot landet litt friskere, tror vi, inntil videre. 

Så setter vi oss ned. Vi setter oss ned og han sier: "Du har skadet deg før og du kommer til å skade deg igjen, men jeg får vel bare sy." Og der - akkurat her - brister vi, dommen er falt. Noen snakker til han. Sykepleiere. Han, og andre hjelpere, skal ikke si sånn til meg, selv om jeg har gjort det vonde selv. De skal ikke si at jeg aldri blir frisk. de skal ikke være spåmenn. Ikke høyttalende i alle fall. Jeg tror på sommerfugler. Jeg tror på sommerfugleffekten. Så jeg prøver å forklare. Jeg prøver å hjelpe med forståelse. Derfor snakker sykepleierne. Derfor skriver jeg. For jeg tror på at gode tanker, kan smitte. 

De som har drukket et glass vin for mye å brukket foten, har også gjort det vonde selv. Indirekte. Likevel, møtes dem, som seg hør og bør, med respekt. En brukket fot er så lett å reparere. Sårene mine kommer innenfra. Det er vanskelig å tålerere, utenfra. Jeg forstår det og ser ned i gulvet. Tårene blander seg med brilleglass. Jeg husker ikke mer. 

Jeg sitter på sykehuset. Tvangsinnlagt. De må vel sy. Bedøvelse, det trenger du vel ikke? Neida, sier jeg. Mens de syr, lar jeg de være den ødeleggede delen og jeg innser nå, mens jeg skriver dette, at det er fordi de har vist meg at de ikke forstår, ikke vil forstå, at jeg er et stort og resursskrevende problem, at jeg lar dem få fortsette skadingen min. Jeg lar de stikke i meg enda en gang. Det tar mindre tid da, om de slipper å bedøve. De kan fortere fly videre. Jeg tror ikke på sommerfugler da. Da tror jeg på hauker. 

Det kommer noen setninger. "Nå igjen. Hva skal vi gjøre. Vi kan ikke gipse halsen din." Etterfuglt av latter. Men de gjør det likevel, gjennom en slags krage. Jeg kaller dem prest, ber på knærne og svømmer videre. Du trenger vel ikke bedøvelse, jeg tåler vel smerte. Ja, jeg har hørt det så mange ganger. Så jeg sier alltid det er greit. Og så skader de følelsene og kroppen og jeg går ut med hevet hode. De hjalp meg med å skade meg. Vi var på lag. Den eneste gangen vi er på lag. Og det var fint for dem, fint å føle at jeg samarbeidet.  

Når jeg skriver dette, ser jeg at et eller annet sted, har noe gått veldig galt. Jeg skylder ikke på den første legen som mente jeg måtte ha vært i slåsskamp for å ha sånne skader og som ikke forstod at jeg kunne skade meg selv. Jeg skylder ikke på legen som ikke gadd å sy fordi jeg kom til å ødelegge arbeidet, syarbeidet, før eller siden (ganske snart). Jeg skylder ikke på legen som mens jeg ligger på traumemottaket fremfører for alle lyttende at pasienten er viden kjent. Jeg skylder ikke på legen som bestemte at jeg for alltid kom til å skade meg. Jeg skylder ikke på de titalls som har sydd uten bedøvelse. Jeg skylder ikke på de som sydde feil slik at jeg har en evig skade i en scene, og som dekket over feilen etterpå. Jeg skylder ikke på de som har sydd meg med ord som at jeg kommer til å dø av dette. For kanskje har de rett. Men, fordi jeg tror på sommerfugleffekten, takker jeg de rundt 300 som har sett meg som et menneske, et menneske som har det vanskelig, og som ikke har brydd seg om at noen andre står rundt og sier: "Henne kjenner vi fra før," men likevel hilst på meg og passet på at jeg eller noen tar vare på denne fine jenta, som de kaller meg, når de setter på plasteret på såret og ønsker lykke til. Videre. Lykke til videre jeg skal videre i deres hoder, som andre mennesker. 

Og jeg takker også dem som bare har vært stille og utført jobben. For verken dem eller jeg, er der fordi vi har spesielt lyst til å sy en alvorlig skadet hals, men fordi jeg er under tvang og de er på jobb. Og fordi, at inni meg gjør det så vondt at jeg gjør disse tingene, i stedet for å ha et fint liv. Kanskje, kunne jeg valgt å aldri bli syk. Men veien min ble ikke slik. Så ikke la meg miste hodet i motbakke og ikke gi sorgene medvind med at dere hjelper meg med å nedlate meg. Det er det jeg kan best. Gi meg et plaster på såret, inntil videre, til jeg er friskere.  La meg være menneske når jeg lever. Og ikke vær sint de gangene jeg overlever. For noen ganger ville jeg dø, i stedet for å gå på kino. I stedet havnet jeg i kulissene til Akutten. Beklager. Send sommerfugler nedover i korridorene, når dere har vist at dere kan sette plaster på såret, med respekt for menneskene som har det vanskelig - også på min måte.  

Signatur: H., Med vingene i hodet

Tusen takk for den første gjestebloggeren med tema "Plaster på såret" 

«Plaster på såret»

Brukermedvirkning både ved å jobbe med det rent praktisk i min s.k «riktige jobb» med riktig jobb mener jeg det som gir meg lønn for dagen.  Arbeidet i LFSS gir meg ikke lønn men gir meg masse kunnskap om livet. Når jeg startet dette arbeid med å sette fokus på «selvskading og selvmord» var blant dem første henvendelsen til LFSS om hvordan bli møtt på legevakt i forbindelse med at man skadet seg selv. Jeg visste at det eksisterte holdninger på legevakt som får håret til å reise seg men det gjorde enda sterkere inntrykk på meg ved å få disse historien fortalt på papir, og i samtaler det var mennesker fra virkeligheten og ikke bare noe man hørt som andre hands informasjon. Ut fra dette og disse henvendelser tok jeg kontakt med legeforeningen som hadde gjort uttalelser i media om legevakten sin håndtering av sying uten bedøvelse til den som skadet seg selv. Ett møte ble avtalt på legeforeningen sitt kontor tror det var en dag i mai for snart 4 år siden. Hva kom så utav dette møte? Ja det lurer jeg og på. Noe jeg skjønte tidlig er at legeforeningen ut fra min tolkning er langt fra brukermedvirkning som man kan komme. Særlig når det handler om å få dette inn på studium og ved å få dem med brukererfaring til å forelese. Her handler det om at fag skal lære fag. Sånn heldigvis begynner andre fagområder til å skjønne at det er ikke nok kunnskap. Man må innhente kunnskapen der den og finnes i livet og så flette sammen faget med erfaringskunnskapen.

Så igjen nå noen år senere har dette kommet opp og jeg har igjen fått flere henvendelser om det som skjer rundt om på legevakter i Norge. Ettersom jeg som menneske ikke liker og bare å tenke tanker uten å sette dem ut i virkeligheten følte jeg at det var dags igjen til gripe fatt i dette så skremmende og tabu tema både for dem som blir møtt av disse holdningene og for dem som jobber innenfor legevakter rundt om i landet. I store trekk uten å gå inn i hver enkelt sin historie som blitt fortalt handler dette om:

• -         Sydd uten bedøvelse, uten å få tilbud, og med krenkende oppførsel
• -         Setninger som er krenkende
• -         Etiske holdninger
• -         Ivaretakelse generelt til den som har skadet seg selv
• -         Hvordan pårørende blir krenket for sin kunnskap

Noen av fortellingen handler om at «JEG» burde ha sagt ifra om å få bedøvelse. NEI – det handler ikke om at du som sitter der og eventuelt føler skam og skyld, har det vondt i sjelen i tillegg skal tenke over din egen behandling når du oppsøker legevakt. Jeg er selv utdannet hjelpepleier og har i mange år jobbet i somatikken og vet at det er vi som skal være på tilbud siden eller når noen kommer inn med kuttskader så skal vi som hjelpere komme med en medisinsk vurdering som i disse tilfellene skulle falle seg helt naturlig ved å si noe om at her må vi legge en bedøvelse før vi syr. Jeg håper inderlig at jeg har klart å møte en som skadet seg selv ved å være å opptre på eksakt den samme måten som hvilken som helst annen kuttskade, uten å legge noe mer skam og skyld på pasienten. I hvert fall har det alltid vært min hensikt og mål når jeg skal stelle disse sårene. For meg handler det om at det er som hvilken kuttskade som helst bare at dette har en helt annen intensjon som jeg som hjelpere ikke trenger å belaste pasienten med. I sted kan jeg prøve å være lyttende, få pasienten til å føle seg trygg, skape en kontakt ved at det er ikke farlig å snakke om dette til meg, men ikke minst handler det om noe så viktig som å «SE» bak handlingen. Noe jeg ikke skjønner, hvorfor må man forskjellsbehandle disse jentene og guttene bare for at hensikt har vært noe helt annet enn de å være utsatt for en ulykke. Kuttene må uansett ivaretas på samme måte uavhengig av hvordan dem kom til. Det snakkes mye om at det handler om for lite kunnskap til hva er selvskading faglig, men jeg mener at dette handler mer om holdninger og etikk som vi skal ha uansett hva vi møter og hvem vi møter som hjelpere. Dette er basekunnskapen og det viktigste for å kunne møte noen som har det vondt. Ja, dessverre får jeg ofte høre at leger etterlyser mer kunnskap innenfor psykiatrien, men likevel mener jeg at skal du kunne møte pasienter som sliter psykisk med verdighet. Jeg tror at man for å kunne møte en som skadet seg selv på legevakt må glemme det faglige på grunn av ev usikkerhet, for det hemmer en i å møte og se pasienten. Dette handler om som alt annet innenfor psykiatrien om at vi er så låst på at man må ha en diagnose og forholde seg til for å kunne behandle. Som kan lede til at vi glemmer at det faktisk er et menneske bak diagnosen med egne følelser og tanker og som selvfølgelig kan være styrt eller preget av den s.k diagnosen. Det er ikke helheten det er bare en liten del av så mye større. Så den dagen legevakt kan senke skulderen, tenke på å møte dem på lik linje som alle andre skader, se og lytte da er vi et lite stykke på vei. «Det enkle er ofte det beste» ………

Videre ble dette til at nå må det gjøres noe på nytt for og  igjen prøve å redusere disse holdningene og opplevelsen i møte med legevakt. En viktig ting som sjelden tas opp er at dette er ofte starten på at disse ungdommer ikke vil søke opp hjelpeapparatet pga dårlige erfaringer ved møte på legevakt. Derfor tror jeg man må tenke over at legevakten er for mange første erfaringen med helsevesenet og ved å oppføre seg nedlatende, og krenkende legger det til hinder for ungdommer til å senere søke hjelp. Dette er noe som gjenspeiler seg i dem fleste fortellinger og i tilfeller der jeg prøver å få vedkommende til å søke hjelp så vil dem ikke på grunn av dårlige erfaringer som ofte har vært legevakt. Som DPS skal være veien in og ut av psykiatrien må man tenke noe lignende om legevakten. Det som skjer der er utrolig viktig for videre hjelp og ønske til å få hjelp ved en senere anledning. Legevakten er alfa og omega til å vise frem til hvordan man kan bli og skal bli møtt på en god måte. Der såes frøet til om man får en positiv erfaring ved at det ikke er farlig å søke hjelp. Som verste konsekvens har vi de som har så mange dårlige erfaringer bak seg som ikke lenger søker hjelp og som i sin tur leder til at kutt ikke blir sydd, ikke blir ivaretatt så det oppstår komplikasjoner, og enda mer alvorlige senvirkninger av skadene. Derfor ble tanken om å lage en nasjonal kampanje til. Med hjelp fra brukere har vi fått en tittel og et arbeidsnavn – «Plaster på såret» Utfordringen er å nå denne kampanjen til dem som trenger å få vite om den, og ikke minst få spredt om budskapet og at det finnes hjelp å få for sine opplevelser. En utfordring er til for å løses så jeg ser ikke det som en stopper snarere at man kanskje må bruke litt mer tid på å finne ut gode løsninger og hvordan gå veien videre.

Disse handlinger som foregår rundt om i landet er for det første et lovbrudd 

Helsepersonalloven § 4 forsvarlighet

I lovteksten står det bl.a.:

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.

Kapittel 4. Krav til forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet

§ 4-1. Forsvarlighet

       Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes etter loven her skal være forsvarlige. Kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at:

a.         den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud,

b.        den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud,

c.         helse- og omsorgstjenesten og personell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter og

d.         tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene.

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

§ 2-1a. Rett til nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste

Pasient og bruker har rett til et verdig tjenestetilbud i samsvar med helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd, bokstav b.

       Kommunen skal gi den som søker eller trenger helse- og omsorgstjenester, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Kilde: Lovdata.no

Ettersom jeg har ett stort egen interesse i lovverk så prøvde jeg å finne flere lovverk og paragrafer og kanskje finnes det flere. Men alt henger ikke bare på lovverk, det handler om etikk og krenkelser som det kanskje finnes noe ut fra menneskerettighetsloven?

Men nå er det slik at alt er ikke sort og hvitt, jeg vet om mange legevakter som er utrolig flinke til å møte den som skader seg selv, og jeg vet om mange av ungdommene som har positive opplevelser men vi må få stopp på det som skjer for det er alt for mange som er rammet til at jeg kan sitte og høre på uten å gjøre noe med dette. Takk til alle dem som jobber på legevakt og som skjønner hvordan man skal håndtere dette på en god måte, stå på! Dere er gull verdt og kanskje dere burde være dem som skal nå ut til alle dem som ikke oppfører seg. 

Tidligere uttalelser og artikkel fra Trondheim: 

Artikkel om legevakt og sying uten bedøvelse

Del 2

Start

En tanke ble til virkelighet......... 

Jeg har lenge tenkt på om det å etablere en blogg for mine tanker som både er mine private men også har mye i likhet med mitt engasjement som Erfaringskonsulent, og daglig leder for LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord. Der vi har vår egen facebookgruppe  LFSS på Facebook og mye av mine tanker blir delt også som fellestanker fra det som organisasjonen jobber for. Den siste tiden har det vært mange artikler som har vekket denne litt sovende bjørnen (pollensesong :-)) og gjort at jeg har måtte skrive noen ord og det er ikke alltid jeg synes facebook er så god på akkurat å skrive ned alt som florere i hodet på meg til tider.  På en blogg kan jeg kanskje få sagt så mye mer, som og kan bli mer speilet utav mine egne private tanker. Noen ganger kan jeg sikkert provosere, noen ganger er mange uenig med det som skrives men det er det som er hele poenget. Når man snakker om brukermedvirkning, egen erfaring fra livet, og psykisk helse finnes ingen fasit, ingen rett eller feil. Derimot finnes det mange teorier om hva som kan hjelpe oss som har det litt vondt i en periode av livet vårt. Men ikke glem at jeg er min egen ekspert! Spør meg om hva som kan hjelpe, hvilken behandling som kan egne seg best ut fra mine problemer.  Heldigvis er jeg vel en av dem som kan si med hjertet på hånd at jeg er meget takknemlig for at jeg fikk både hjelp og til rett tid. Hvem vet, jeg kanskje ikke hadde vært her i dag hvis ikke jeg ble hørt og sett men ikke minst at man tok meg på alvor. Samtidig som jeg vært på den andre siden og sett hvordan man ikke får hjelp for barnet sitt som sliter og har det vondt. Å skrike og bli sikkert "journalført" som hysterisk mor og bli neglisjert for sin bekymring og uro. Det er ingen god følelse, og en følelse jeg ønsker ingen pårørende skulle få oppleve, men dessverre gjør mange det fortsatt i dag. Mange erfaringer har jeg på godt og vondt, men med fasit i hånd så har dette gjort meg til en så mye bedre medmenneske så å være uten dem erfaringene vil jeg ikke være. Så jeg håper denne bloggen kan bli et godt tillegg til LFSS sin facebook side, og kan åpne for litt mer privat tanker som ikke helt kanskje er etter LFSS verdier og mål. Disse tankene her er 100 % mine tanker!

Velkommen skal dere være! Legg gjerne igjen kommentarer, og del deres tanker med meg. Det er å lære av hverandre er den beste skolen.

Ps. så må dere bare stå ut med min svorsk ..... for mange år i Norge og så lenge siden Sverigetiden.