Du kan gjøre en forskjell!

I dagens så hektiske samfunn så glemmer vi iblant å stoppe opp, stanse tiden for noen få sekunder, og innhente det som skjer "her og nå". Jeg er veldig glad i denne sangen fra "The Boss" himself for jeg får  alltid tanker på det som vi kanskje i vårt så moderne samfunn har glemt litt bort. "Se hverandre" ...... spør om  - hvordan har du det? men så skal du faktisk være interessert til å høre svaret som vil komme tilbake når du stilt spørsmålet. Det har vi glemt, vi tar for gitt at svaret blir - Jeg har det bra! 

Noe jeg tidlig fikk lære meg når jeg gikk i terapi var å lære meg å si ting for hva det var. Hadde jeg en dårlig dag så skulle jeg innrømme det både ovenfor meg selv men og klare å si det åpent til den som så eventuelt spurte meg. Etter å ha øvd på denne så enkle øvelsen kan sikkert dere som leser tenke, men så vanskelig for en som aldri fortalte noen om hvordan jeg hadde det. Når jeg følte at nå var jeg moden nok så skulle jeg da prøve ut denne så gode oppgaven. Jeg gikk til butikken og der møtte jeg en som sa
 - Hei, hvordan har du det? ........... Gjett hva jeg sa akkurat den dagen?
 - Nei vet du jeg har det ikke så bra idag..........stille, ...... pause ..... så kom reaksjonen 
 - Nei men se så fint vær vi har idag. Har man lyttet da? NEI

Med andre ord så lukket det for videre kommunikasjon og motet raste et hakk ned på stigen. Erfaringen tror jeg og som andre sier noe om at de føler det samme. Er at vi som har litt bagasje og følt vanskelig ting innpå huden har skapt seg sensorer som gjør at man  føler og er ekstra sensitiv på andres væremåte. Så når jeg møter noen som spør tar det for meg en tiendedels sekund for meg å føle på om det er noe vits i å være ærlig eller om man skal dra klisjeen om at - Jeg har det så bra jeg........ 

Så hva vil jeg med dette innlegget - ja det lurer jeg og på :-) men det handler om at vi må ta tilbake "medmenneskeligheten" skape oss et samfunn der vi bryr oss og da mener jeg virkelig bryr oss. Det å kunne stille opp, si noen vakre ord, støtte i det stille eller bare det å være sammen. Samtidig som vi må være mer åpne for dem som kanskje ikke har det så godt med seg selv, for en dag kan faktisk det handle om deg! Alle har vi en psykisk helse, men så har vi ulike forutsetninger til hvor mye belastning vårt psyke tåler. Vi må passe oss for å dømme andre og neglisjere andres problemer ved å måle hva vi selv skulle klart å håndtere. Vi kan aldri måle andres belastning men vi kan lære for oss selv hvor mye man kanskje tåler, og noen ganger tror man at man tåler mer enn andre ganger. 

Når jeg har samtaler med pårørende som har et barn som ønsker å ta livet sitt, så kan jeg ikke måle hennes eller hans smerte, men jeg kan vise empati, tilstedeværelse, og at jeg tåler å høre på det dem sier. For er det noen jeg har lært meg som pårørende og som er min drivkraft er at ingen pårørende skal trenge å føle seg så alene som jeg gjorde. Man skal ha en plass der man kan få være seg selv, der man kan få bli hørt, sett og tatt vare på. For jeg mener at hadde samfunnet vært mer vennlige så hadde ikke pårørende trengt å føle seg så alene. Samtidig som det er utrolig tabu og stigmatiserende å være pårørende til et barn som sliter psykisk for det vekker så mange tanker og funderinger ut i samfunnet. Vi er dårlige foreldre og det er vår skyld osv. Ble det noe klarere nå? 

I hodet mitt surrer det så mange tanker, så jeg prøver på en måte ved å skrive sortere dem ut, og kategorisere dem, funker det? :-) Det er det dere som må avgjøre.... kanskje burde døpe om bloggen til "Dagbok fra den forvirrede sjelen......."