.jpg)
Jeg har hatt ferie hvis det er noen som ikke har fått med seg det. Noen mennesker er ikke skapt for å ha ferie, mens andre kan tilpasse seg en slik tilværelse bestandig. Ferien har vært fantastisk og jeg har virkelig fått hvilt ut, jeg har fått ladet mine batterier, og jeg har fått sortert noen tanker. Har den siste tiden gått og grublet over enkelte ting som ikke vil slippe taket og jeg skjønner at en dag må disse tankene få bli konkretiserte og luftet. Men jeg velger å beholde de for meg selv litt til.
Har tenkt litt på dette med å ha en "psykisk lidelse" eller som jeg ønsker å heller kalle det "vondt i sjelen" og over hvor takknemlig jeg kan være som har hatt og har mennesker rundt meg som aldri har dømt meg, aldri har nedvurdert meg som menneske, aldri fått meg til å føle meg annerledes, eller mindre verdt. Eller ja nå stemmer det kanskje ikke sånn helt, men jeg har som godt voksen valgt å ikke omgis meg mennesker som ikke takler min fortid, nåtid eller fremtid. Å bruke så mye energi for å tilpasse seg andre, eller være sammen med mennesker som tapper en for energi og som skaper en masse frustrasjoner de menneskene har jeg valgt bort av egen fri vilje. Har gått over noen grenser som for andre øyer ikke er sett på som god folkeskikk, eller "sånn gjør man det bare ikke". Ærlig talt er jeg så dritt lei av å høre slike kommentarer. Bryr meg ikke om hva andre synes om meg så lenge jeg selv er trygg på hvem jeg er og hvem jeg vil være. Og jeg vil ikke være som de menneskene som dømmer meg, eller som har meninger om hvem jeg er uten å finne ut hvem jeg er, eller hvorfor jeg gjør det slik eller sånn.
For å komme dithen så kreves det en porsjon mot, en del selvinnsikt, og en hel del jobbing med å bli av med gamle spor som man kanskje er oppdratt etter. Så hva er resultatet - jeg har i dag den luksusen til å velge menneskene jeg vil ha rundt meg, jeg omgås de jeg får energi av, de som gir meg noe tilbake ved å lytte men at jeg kan lære av de, de har respekt for meg som menneske og tåler mine ned og oppturer. Lykke for meg er å kunne ha det valget, og kunne ta det valget. Kanskje man setter ekstra pris på det pga man alltid har følt at man skal passe inn i en form og bli støpt til noe som ikke er meg. Ingen skal forme meg mot min vilje, ingen skal si noe om hvordan jeg burde oppføre meg, eller burde gjøre for at det ikke skal bli sprekker i fasaden. Jeg oppfører meg eksakt slik som gjør meg "lykkelig". Man lever bare én gang her og nå, og det skal ikke formes av andre - det er mitt valg over hvordan jeg velger å leve det livet vi har til låns. Takknemlig hver dag for at jeg lever, ikke har en tanke på å dø, ikke føler at livet ikke har noen mening.
Særlig tenker jeg på dette når jeg snakker med alle de ungdommer som ikke ser noe lyst på fremtiden sin, som har foreldre som prøver å forme de etter sin egen mal, som ikke ser barnet som et enkelt individ med sine egne fantastiske egenskaper, og evner og er like verdifulle som Deg og Meg. Blir så utrolig ydmyk for disse ungdommer sine fortellinger, og det er vondt å høre de sår i sjelen som de har. De klarer ikke å se lyset eller tenke fremtid. Når man er ung har man jo hele livet foran seg, det er sårt å høre at det føler livet allerede da er slutt. Men jeg er virkelig et resultat av at det går, man kan få et verdig liv, man kan få det bra men det kreves en innsats fra deg selv. Når jeg er ute og holder foredrag eller de som kjenner meg kan ofte lure på hvordan jeg har orket å "overleve". Det er for at jeg vet hvordan det kan være å elske livet som gjør at ved hver nedtur kjemper jeg meg opp igjen for målet når jeg hvis jeg har viljen, tålmodigheten, de rette verktøyet og de gode menneskene rundt meg. Alt det bygger meg opp igjen.
Dette var noe av mine ferietanker som streifet meg i lys av solen og herlige bad.
