Ettersom jeg snakker mye om psykisk helse, eller ikke helse er det noe som ikke alltid synes så godt utenpå. Det samme handler det om å ha fysiske plager som heller ikke gir spor av seg ved å synes for folk flest. Siden jeg var 15 år har jeg vært plaget med mystiske leddsmerter, og udefinerbare symptomer som ingen lege kunne ha gitt meg noen svar på. Allerede da i ungdommen begrenset mine plager min hverdag uten at noen egentlig tror jeg skjønte det. Fysisk aktivitet var en plage, og det å gjøre ting som man gjør i ungdomstiden var litt begrenset uten at jeg viste det for andre. Når jeg mange år senere gikk hos min da så fantastiske lege som så ett sammenheng med kropp og sjel. Hans evne til å ikke bare være fokusert på det somatiske og de symptomene, så var han nysgjerrig på helheten. Hele mennesket - så den dagen han så inn i mine brune øyer og spurte meg om - Hvordan har du det? og jeg kjørte på med alle mine plager, og hvor jeg hadde vondt og han spurte igjen - Hvordan har du det i sjelen? Da brast boblen. Et meget godt spørsmål som der og da slo hardt i hodet på meg som en bombe. Det ble døråpning til det menneske jeg er i dag og som jeg er stolt av å ha blitt. Men gjennom å gå i samtaleterapi og jevnlige timer hos min fastlege har jeg skjønt at mye av mine fysiske plager er noe som gjenspeiler min fortid. I moderne fagterminologi "Post traumatisk stresssyndrom" den psykiske ga seg uttrykk fysisk.
Hvordan i all verden skal man forvente at noen skal kunne se det på meg? Nei det kan jeg ikke, og ingen kan skjønne smerten jeg hver dag har i mer eller mindre omfang. Noen dager helt greie mens andre kan være helt uutholdelig til å takle. Jeg forventer heller ikke at omgivelsen skal skjønne eller klarer å sette seg inn å leve i et iblant smertehelvetet men jeg forventer respekt, og forståelse til at jeg har mine smerter. Det har ikke alltid vært så enkelt, mange ganger har byråkrater, NAV, og andre trykket en så langt ned i skoene at man ble helt nedbrutt psykisk. Du må være FRISK for å være SYK, sånn er virkeligheten. Å bli misstenkeliggjort, ikke bli trodd på, få høre krenkende utsagn det er man ikke verdt i tillegg til all den andre belastningen man har. Ikke rart man havnet i det sorteste hullet. For ingen annen enn meg selv vet hvilken pris jeg må betale for å gjøre noe som krever fysiske prestasjoner. Ingen skjønner eller kan se at bare det å støvsuge huset kan trenge en dags hvile etterpå. Så uten det å ha gode mennesker fra hjelpeapparatet rundt meg tror jeg ikke jeg hadde kommet dithen jeg er i dag. Fra og vært utsatt for grove krenkelser, og løgn hos NAV fikke jeg heldigvis bytte saksbehandler på NAV, en som faktisk var støttende og trodde på meg . Behandleren min, legen min, fysioterapeut og ergoterapeuten var gull verdt i denne tiden. Men som om ikke det er nok med å ha en diagnose som alltid vekker skeptiske øyer, og ører blant befolkningen skulle enda en nedtur kommer. Å bli klasset som "ikke syk" til å bli rammet av enda en diagnose som vekker mye delte tanker, "Whiplash" er min følgeslagere i hverdagen nå. Etter en bilulykke for over ti år siden sitter jeg igjen med mange plager som preger min hverdag og som jeg tror nå vil være der for resten av mitt liv. Igjen noe jeg ikke selv har ønsket eller påført meg, men som skaper mange skeptiske tanker hos folk flest for mine symptomer synes ikke på utsiden de er godt plantet inne i mitt hode. Heldigvis ved og ha vært igjennom den samme byråkratiet tidligere har det gjort meg til og raskt lære meg å leve med "Mr. Whiplash". Han er min venn, han overrasker meg hver dag, jeg vet aldri hvordan dagen min vil bli før jeg har vært igjennom den, og når dag har blitt til natt. Noen ganger kan jeg skjule plagene, noe har jeg lært å mediterer bort, og noen ganger blir jeg helt sengeliggende. Igjen skjønner jeg hvor vanskelig dette kan være for dere der ute å skjønne og igjen forventer jeg ikke at dere helt skal skjønne for dere er ikke i mine klær. Men jeg vil har RESPEKT for at jeg har dager som går opp og ned.
Heldigvis vet de som kjenner meg at jeg er ikke noen som legger meg ned og lar meg bli beseiret, jeg tar opp kampen :-). Jeg liker ikke å havne i noen offerrolle, jeg vil ikke synes synd på, og jeg kan aldri få bevis som synes for dere at jeg har det vondt fysisk. Det å vite at man selv ikke innbiller seg, føler seg trygg på at smertene er mine og de er der. For mange ganger har man trodd at dette er ikke reellt, jeg tror jeg føler men så er det ikke der, den tiden er forbi. Jeg vet at mine smerter er ekte, at de er der, og ja noe kan gå bort ved å pleie sjelen men langt fra alt. Post traumatisk stress handler om arr i sjelen som setter seg på kroppen men det er ikke alltid de forsvinner for at man har fått bearbeidet det. Det kan ha blitt til kronisk som fibromyalgi f.eks, det er viktig å huske på. Det er ikke enkle veier ut ........... min siste bit i puslet ble lagt bare for to år siden, så det betyr at jeg brukt over 40 år til å skjønne mer om meg selv ...... lang tid men det var verdt bryet å endelig få helheten "MEG" på plass. Takket være en god forsker som uten at han selv visste om det ga meg denne siste biten var det veldig nyttig for min egen forståelse. Skulle ønske alle fikk sjansen til å legge sin siste bit i puslet sitt så man blir til et mer helt menneske.
Så til slutt - Ikke døm andre mennesker eller tolke andre sine smerter ut fra deg selv og dine erfaringer ved smerte. Smerte er som psykiske lidelser forskjellige fra menneske til menneske. Føler du at du ikke tror på noen som har f.eks fibromyalgi, whiplash, ME, og andre sykdommer som ikke synes for øyet ditt, la være å si noe nedlatende, krenkende ord til vedkommende - med andre ord "Hold kjeft" Men ønsker du å strekke ut en hånd for oss - Vis respekt, ydmykhet, og ha tro på oss! Det setter vi veldig stor pris på.
.jpg)
Jeg mener og har en tro på at alle mennesker er verdifulle. Hvorfor jeg sier dette uttrykket så ofte er at det trengs å bli minnet om sin egen verdi. Vi i den hektiske hverdagen kan så lett havne i en spiral der vi ikke reflekterer over oss selv som medmenneske eller over hvem vi er. Det jaktes hele tiden på lykken og det å oppnå det perfekte livet materialistisk at vi glemmer å være "oss". Hva er det perfekte livet hvis vi glemmer å finne oss selv? Ni som kjenner meg godt, eller noen gang har hørt meg snakke om verdien av å nyte livet her og nå, vet at "Mindfulness" er et begrep jeg ofte tar frem. Det å leve her og nå, det å tenke på at fortiden har man lagt bak seg og fremtiden vet man ikke noe om. Man kan lage seg planer for fremtiden og noenting kan man styre men langt fra alt. Det å la seg bare følge med i tiden, la det som skje skje. Jeg er ikke religiøs, den troen jeg en gang hadde tok menighetspresten der jeg er oppvokst raskt død på. Men å sette pris på livet, og skjønner at livet har vi til låns, og vi har makten til å forme den til noe som får verdi både for deg selv og andre. Det å elske seg selv for å kunne gi med ditt hjerte til andre er Alfa og Omega. Hvorfor jeg sier det er for at jeg selv har opplevd begge deler. Det å gi til andre når man ikke elsker seg selv, og til å nå hjelpe andre som trenger min hjelp og jeg selv er fornøyd med det mennesket jeg er i dag. Det er og gjør en forskjell både i hva jeg legger i for følelser når jeg engasjerer meg i andre menneskers liv, og ikke minst i mitt eget hjerte og sjel. Egoistisk - er et ord som jeg tidlig i barndommen fikk fortalt var noe negativt, mens i dag og noen terapi timer senere skjønner at det er utrolig viktig for å kunne se verdien av livet og sin omgivelse. Ja, det er greit å ha mat på bordet, tak over hodet, og en jobb og gå til men jeg ønsker meg ikke det materialistiske livet jeg en gang har hatt sammenlignet med å være tilfreds med meg selv. Gjøre ting som utvikler meg selv til et bedre medmenneske. Gjennom mitt arbeid møter jeg mange ungdommer og voksne som er i en eller annen form for krise i livet. Dere kan huske på det at hvert enkelt samtale med dere setter spor i mitt hjerte. Jeg lær meg noe nytt hver gang, og jeg har god nytte av all denne erfaringsutvekslingen som foregår når menneske møter menneske. Dette har gjort meg til å bli enda mer ydmyk for mine medmennesker.
Jeg fikk tidlig i mine samtaler med behandleren min lært meg noen gode verktøy som jeg siden da bruker i min hverdag når ting føles litt tungt, eller når for mange tanker om ting jeg burde ha gjort annerledes.
1. Du må "elske" deg selv, og det er lov å innrømme det
2. Ikke tenk på tanker du ikke kan gjøre noe med eller har makt over til å forandre.
3. Gjør noe med det du faktisk kan forandre på, der du kan gjøre en innsats til endre på det du er missfornøyd med. Så målet er at du er fornøyd.
4. Gjør ting som gir deg energi, unngå ting som taper deg på energi for du vil da til slutt gå tom.
5. DU har ansvar for ditt egne liv, og hvordan vil være som medmenneske, venn, eller partner.
Min behandler sa ofte til meg at det var jeg som skulle gjøre jobben og det var mitt ansvar til å gjøre den forandringen jeg selv var moden for. Det hun kanskje ikke tenkte på var at HUN ga meg verktøy og måter å jobbe med seg selv på både i gode tider som i vonde tider som jeg har brukt ofte siden den gangen. Jeg mener at hun har til tross vært utrolig viktig for at jeg har blitt til den jeg er i dag. Men selvfølgelig skjønner jeg at hardjobbingen, svett og tårer har vært min jobb. Samtidig som jeg tror at brukermedvirkning har vært avgjørende til at prosessen ble vellykket. Det er en annen fortelling som kan tas opp ved senere anledning.
Tanker som henger i hodet mitt, som deles med dere, og igjen dette er MIN erfaring og MINE tanker.
Søndag - ønsker dere en fortreffelig dag! Og uansett om du der ute er ensom så husk på at du er ikke det, det vil alltid finnes noen som vil lytte til deg hvis du strekker ut hånden ...........
Nå skal jeg skrive noe som kommer helt fra mine egne tanker, men som jeg fått bekreftet av andre om at det ikke er så uvanlige tanker og det er godt å vite.
Jeg fortsetter med tema "selvmord" og om "å overleve" - Erfaringen ved selvmord fra overlevende og pårørende perspektivet har ikke noen verdi for fagfolk, politiker eller samfunnet generelt. Det er først når jeg eventuelt er død ved selvmord som jeg skulle bli veldig interessant og ikke minst skulle mine pårørende få veldig stor oppmerksomhet og omsorg. Er klar over at mange etterlate ikke føler seg godt ivaretatt men den ivaretakelsen går ikke å sammenligne med alle de pårørende som har ungdommer/voksne som lever med frykt på at det verste kan skje, og lever i konstant redsel for sine kjære. Presset ved å leve døgnets alle tider med en evig uro, redsel og det i sin tur kan lede til angst, og posttraumatisk stress. Dette over mange år, uten å bli sett eller hørt - det krever sin "mann/kvinne" til å holde ut et liv som dette. Så til oss som er i livet men som i perioder av vårt liv kan ha vanskelig for å se noen mening med livet. Å tenke døden - døgnets alle timer, ikke bli tatt på alvor, ikke bli sett eller hørt. Veien tilbake - til å finne livet igjen, ta ansvar for hva man vil gjøre med livet sitt, og ikke minste mestre å leve det er en enorm styrke og krever mye mot for å gå igjennom dette. Det kan nok mange med meg skriver under på. Reisen til å velge livet er en tøff kamp, og det tar ikke slutt med at man velger å leve man skal holde seg på livet side og hele tiden finne meningen med livet og fylle det med ting som gjør en tilfreds og glad i livet. Det kan kreve mye energi, tid og tanker til man når det målet, og klare å vedlikeholde det til å leve videre. Om man omgjorde all denne snart 40-årige erfaringskunnskapen jeg selv har finnes det mye god forebygging kunnskap til hva som kan hjelpe, og om man plusser på alle dem som årlig prøver å ta livet sitt, som sliter hver dag, som finner meningen tilbake, som holder seg på livets rand til tross at man ikke ser eller ønsker noen annen utvei enn å få gi slipp, den kunnskapen håper jeg en dag jeg får oppleve blir til den som veier tyngst når man skal jobbe med å forebygge selvmord, selvmordsforsøk. Uten denne kunnskapen mister man mye at det som er utrolig viktig å ta lærdom av - Jeg skjønner ikke at faget tør å la være å lytte til oss. Liv går tapt underveis som vi venter på å få anerkjennelse for vår livserfaring, og få styrket brukermedvirkning i selvmordsforebyggende arbeid. Ut fra den fartstiden og det arbeid jeg nå har prøvd iherdig i fem år og ser tilbake håper jeg inderlig at jeg får oppleve det men begynner å så mine tvil på at jeg vil komme til å få se når kompetansen til kunnskap har snudd. Så den gleden får ikke faget til å få bruke mine kunnskaper ved at jeg tar livet mitt - for meg handler ikke det om forebygging for du får ingen svar fra en som ikke kan snakke for seg. Jeg er her - jeg har mange tanker, ressurser som kan gjøre hverdagen litt bedre for andre i lignende situasjoner. Plusser man på med alle samtaler jeg hatt med mennesker som ikke orker å leve men vil finne tilbake men ikke vet hvordan - der jeg bruker mine egen refleksjoner, erfaringer, og tilnærming til å gi håp til et annet menneske igjen, som alltid mot slutten av samtalen resulterer i at vedkommende har gitt slipp på tanken om å dø men vil prøve å leve. I slike samtaler har jeg ikke trengt noen fagkunnskap til å anpasse meg, i de samtalene handler det om erfaring og man vet hva det handler om å være på den andre siden. Dette skaper raskt trygghet og tillit og jeg har stor respekt for alt som blitt delt til meg og som de deler av seg selv til meg et for de totalt fremmende menneske. Slike samtaler gir større troverdighet og vi bygger en bro sammen ut fra en felles forståelse. Samtidig som man inngir håp til den andre pga man selv er et godt eksempel på å overleve. Det blir litt som "Har du klart det skal jeg og klare meg videre i livet.........." Jeg tror vi som lever og de pårørende er de beste eksemplene på HÅP! Men vi skal gjemmes og ikke snakkes om, det er helt uinteressant og kjedelig. Dessverre - det blir ikke noen store mediaoppslag, eller intervjuer med meg eller meg som pårørende om dette tema det har jeg skjønt for lenge siden. Vi kan heller sende mine pårørende når de nådd status "etterlatt" da våkner samfunnet.
Sort hvitt - ja jeg setter det nå på sin spiss, jeg er lei av å bake inn ordene, og pakke dem inn. Nok er Nok! Kampviljen er der og vil aldri ta slutt men noen ganger trenger man en pause for å sen komme tilbake med ny energi, og nye tanker.
