Ettersom jeg snakker mye om psykisk helse, eller ikke helse er det noe som ikke alltid synes så godt utenpå. Det samme handler det om å ha fysiske plager som heller ikke gir spor av seg ved å synes for folk flest. Siden jeg var 15 år har jeg vært plaget med mystiske leddsmerter, og udefinerbare symptomer som ingen lege kunne ha gitt meg noen svar på. Allerede da i ungdommen begrenset mine plager min hverdag uten at noen egentlig tror jeg skjønte det. Fysisk aktivitet var en plage, og det å gjøre ting som man gjør i ungdomstiden var litt begrenset uten at jeg viste det for andre. Når jeg mange år senere gikk hos min da så fantastiske lege som så ett sammenheng med kropp og sjel. Hans evne til å ikke bare være fokusert på det somatiske og de symptomene, så var han nysgjerrig på helheten. Hele mennesket - så den dagen han så inn i mine brune øyer og spurte meg om - Hvordan har du det? og jeg kjørte på med alle mine plager, og hvor jeg hadde vondt og han spurte igjen - Hvordan har du det i sjelen? Da brast boblen. Et meget godt spørsmål som der og da slo hardt i hodet på meg som en bombe. Det ble døråpning til det menneske jeg er i dag og som jeg er stolt av å ha blitt. Men gjennom å gå i samtaleterapi og jevnlige timer hos min fastlege har jeg skjønt at mye av mine fysiske plager er noe som gjenspeiler min fortid. I moderne fagterminologi "Post traumatisk stresssyndrom" den psykiske ga seg uttrykk fysisk.
Hvordan i all verden skal man forvente at noen skal kunne se det på meg? Nei det kan jeg ikke, og ingen kan skjønne smerten jeg hver dag har i mer eller mindre omfang. Noen dager helt greie mens andre kan være helt uutholdelig til å takle. Jeg forventer heller ikke at omgivelsen skal skjønne eller klarer å sette seg inn å leve i et iblant smertehelvetet men jeg forventer respekt, og forståelse til at jeg har mine smerter. Det har ikke alltid vært så enkelt, mange ganger har byråkrater, NAV, og andre trykket en så langt ned i skoene at man ble helt nedbrutt psykisk. Du må være FRISK for å være SYK, sånn er virkeligheten. Å bli misstenkeliggjort, ikke bli trodd på, få høre krenkende utsagn det er man ikke verdt i tillegg til all den andre belastningen man har. Ikke rart man havnet i det sorteste hullet. For ingen annen enn meg selv vet hvilken pris jeg må betale for å gjøre noe som krever fysiske prestasjoner. Ingen skjønner eller kan se at bare det å støvsuge huset kan trenge en dags hvile etterpå. Så uten det å ha gode mennesker fra hjelpeapparatet rundt meg tror jeg ikke jeg hadde kommet dithen jeg er i dag. Fra og vært utsatt for grove krenkelser, og løgn hos NAV fikke jeg heldigvis bytte saksbehandler på NAV, en som faktisk var støttende og trodde på meg . Behandleren min, legen min, fysioterapeut og ergoterapeuten var gull verdt i denne tiden. Men som om ikke det er nok med å ha en diagnose som alltid vekker skeptiske øyer, og ører blant befolkningen skulle enda en nedtur kommer. Å bli klasset som "ikke syk" til å bli rammet av enda en diagnose som vekker mye delte tanker, "Whiplash" er min følgeslagere i hverdagen nå. Etter en bilulykke for over ti år siden sitter jeg igjen med mange plager som preger min hverdag og som jeg tror nå vil være der for resten av mitt liv. Igjen noe jeg ikke selv har ønsket eller påført meg, men som skaper mange skeptiske tanker hos folk flest for mine symptomer synes ikke på utsiden de er godt plantet inne i mitt hode. Heldigvis ved og ha vært igjennom den samme byråkratiet tidligere har det gjort meg til og raskt lære meg å leve med "Mr. Whiplash". Han er min venn, han overrasker meg hver dag, jeg vet aldri hvordan dagen min vil bli før jeg har vært igjennom den, og når dag har blitt til natt. Noen ganger kan jeg skjule plagene, noe har jeg lært å mediterer bort, og noen ganger blir jeg helt sengeliggende. Igjen skjønner jeg hvor vanskelig dette kan være for dere der ute å skjønne og igjen forventer jeg ikke at dere helt skal skjønne for dere er ikke i mine klær. Men jeg vil har RESPEKT for at jeg har dager som går opp og ned.
Heldigvis vet de som kjenner meg at jeg er ikke noen som legger meg ned og lar meg bli beseiret, jeg tar opp kampen :-). Jeg liker ikke å havne i noen offerrolle, jeg vil ikke synes synd på, og jeg kan aldri få bevis som synes for dere at jeg har det vondt fysisk. Det å vite at man selv ikke innbiller seg, føler seg trygg på at smertene er mine og de er der. For mange ganger har man trodd at dette er ikke reellt, jeg tror jeg føler men så er det ikke der, den tiden er forbi. Jeg vet at mine smerter er ekte, at de er der, og ja noe kan gå bort ved å pleie sjelen men langt fra alt. Post traumatisk stress handler om arr i sjelen som setter seg på kroppen men det er ikke alltid de forsvinner for at man har fått bearbeidet det. Det kan ha blitt til kronisk som fibromyalgi f.eks, det er viktig å huske på. Det er ikke enkle veier ut ........... min siste bit i puslet ble lagt bare for to år siden, så det betyr at jeg brukt over 40 år til å skjønne mer om meg selv ...... lang tid men det var verdt bryet å endelig få helheten "MEG" på plass. Takket være en god forsker som uten at han selv visste om det ga meg denne siste biten var det veldig nyttig for min egen forståelse. Skulle ønske alle fikk sjansen til å legge sin siste bit i puslet sitt så man blir til et mer helt menneske.
Så til slutt - Ikke døm andre mennesker eller tolke andre sine smerter ut fra deg selv og dine erfaringer ved smerte. Smerte er som psykiske lidelser forskjellige fra menneske til menneske. Føler du at du ikke tror på noen som har f.eks fibromyalgi, whiplash, ME, og andre sykdommer som ikke synes for øyet ditt, la være å si noe nedlatende, krenkende ord til vedkommende - med andre ord "Hold kjeft" Men ønsker du å strekke ut en hånd for oss - Vis respekt, ydmykhet, og ha tro på oss! Det setter vi veldig stor pris på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar