Mitt liv ikke verdt noe ..... ?

Nå skal jeg skrive noe som kommer helt fra mine egne tanker, men som jeg fått bekreftet av andre om at det ikke er så uvanlige tanker og det er godt å vite. 

Jeg fortsetter med tema "selvmord" og om "å overleve" - Erfaringen ved selvmord fra overlevende og pårørende perspektivet har ikke noen verdi for fagfolk, politiker eller samfunnet generelt. Det er først når jeg eventuelt er død ved selvmord som jeg skulle bli veldig interessant og ikke minst skulle mine pårørende få veldig stor oppmerksomhet og omsorg. Er klar over at mange etterlate ikke føler seg godt ivaretatt men den ivaretakelsen går ikke å sammenligne med alle de pårørende som har ungdommer/voksne som lever med frykt på at det verste kan skje, og lever i konstant redsel for sine kjære. Presset ved å leve døgnets alle tider med en evig uro, redsel og det i sin tur kan lede til angst, og posttraumatisk stress. Dette over mange år, uten å bli sett eller hørt - det krever sin "mann/kvinne" til å holde ut et liv som dette. Så til oss som er i livet men som i perioder av vårt liv kan ha vanskelig for å se noen mening med livet. Å tenke døden - døgnets alle timer, ikke bli tatt på alvor, ikke bli sett eller hørt. Veien tilbake - til å finne livet igjen, ta ansvar for hva man vil gjøre med livet sitt, og ikke minste mestre å leve det er en enorm styrke og krever mye mot for å gå igjennom dette. Det kan nok mange med meg skriver under på. Reisen til å velge livet er en tøff kamp, og det tar ikke slutt med at man velger å leve man skal holde seg på livet side og hele tiden finne meningen med livet og fylle det med ting som gjør en tilfreds og glad i livet. Det kan kreve mye energi, tid og tanker til man når det målet, og klare å vedlikeholde det til å leve videre.  Om man omgjorde all denne snart 40-årige erfaringskunnskapen jeg selv har finnes det mye god forebygging kunnskap til hva som kan hjelpe, og om man plusser på alle dem som årlig prøver å ta livet sitt, som sliter hver dag, som finner meningen tilbake, som holder seg på livets rand til tross at man ikke ser eller ønsker noen annen utvei enn å få gi slipp, den kunnskapen håper jeg en dag jeg får oppleve blir til den som veier tyngst når man skal jobbe med å forebygge selvmord, selvmordsforsøk. Uten denne kunnskapen mister man mye at det som er utrolig viktig å ta lærdom av - Jeg skjønner ikke at faget tør å la være å lytte til oss. Liv går tapt underveis som vi venter på å få anerkjennelse for vår livserfaring, og få styrket brukermedvirkning i selvmordsforebyggende arbeid. Ut fra den fartstiden og det arbeid jeg nå har prøvd iherdig i fem år og ser tilbake håper jeg inderlig at jeg får oppleve det men begynner å så mine tvil på at jeg vil komme til å få se når kompetansen til kunnskap har snudd. Så den gleden får ikke faget til å få bruke mine kunnskaper ved at jeg tar livet mitt - for meg handler ikke det om forebygging for du får ingen svar fra en som ikke kan snakke for seg. Jeg er her - jeg har mange tanker, ressurser som kan gjøre hverdagen litt bedre for andre i lignende situasjoner. Plusser man på med alle samtaler jeg hatt med mennesker som ikke orker å leve men vil finne tilbake men ikke vet hvordan -  der jeg bruker mine egen refleksjoner, erfaringer, og tilnærming til å gi håp til et annet menneske igjen, som alltid mot slutten av samtalen resulterer i at vedkommende har gitt slipp på tanken om å dø men vil prøve å leve. I slike samtaler har jeg ikke trengt noen fagkunnskap til å anpasse meg, i de samtalene handler det om erfaring og man vet hva det handler om å være på den andre siden. Dette skaper raskt trygghet og tillit og jeg har stor respekt for alt som blitt delt til meg og som de deler av seg selv til meg et for de totalt fremmende menneske. Slike samtaler gir større troverdighet og vi bygger en bro sammen ut fra en felles forståelse. Samtidig som man inngir håp til den andre pga man selv er et godt eksempel på å overleve. Det blir litt som "Har du klart det skal jeg og klare meg videre i livet.........." Jeg tror vi som lever og de pårørende er de beste eksemplene på HÅP! Men vi skal gjemmes og ikke snakkes om, det er helt uinteressant og kjedelig. Dessverre - det blir ikke noen store mediaoppslag, eller intervjuer med meg eller meg som pårørende om dette tema det har jeg skjønt for lenge siden. Vi kan heller sende mine pårørende når de nådd status "etterlatt" da våkner samfunnet. 

Sort hvitt - ja jeg setter det nå på sin spiss, jeg er lei av å bake inn ordene, og pakke dem inn. Nok er Nok! Kampviljen er der og vil aldri ta slutt men noen ganger trenger man en pause for å sen komme tilbake med ny energi, og nye tanker.