Det nærmer seg den tiden på året som alltid er like nervepirrende. For femte året på rad sendes det snart ut invitasjon til den eneste konferansen i Norden som har fokus på "selvskading" og som markerer SIAD - Self injury awarness day eller som vi har oversatt til "Verdensdagen mot selvskading". Allerede i oppstart fasen til at LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord ble stiftet hadde jeg fått opp øyene for denne markeringsdagen. Så det føltes helt naturlig å følge med på den internasjonale bølgen. Konferansen arrangeres hvert år den 1. mars og på ulike plasser i landet. Vi har vært i Oslo, Bergen, Trondheim og nå sist Stavanger. Fra 2014 og vårt jubileumsår både som organisasjon og med denne nasjonale markeringsdagen gjør vi en endring. For det første er den 1. mars på en lørdag, som gjør at vi flytter konferansen noen dager frem i tid, samtidig skal vi fra 2014 være på en og samme plass i fremtiden. Dette skal være en tradisjon som alle vet vil skje rundt den 1. mars og på det samme hotellet (noe vi skal se hva for erfaringer vi får i 2014).
Samtidig tar konferansen hvert år et trinn videre i fagkunnskapen og forståelsen til selvskading. Det betyr at de som deltar må ha gode forkunnskaper. Vi tar opp tema som handler om de ulike mekanismene kring det å skade seg selv. Den generelle biten som hva er selvskading har vi passert.
2014 års tema er Selvskading - fortid, nåtid og fremtid. Det betyr at vi nå fokuserer oss på hvilke følelser oppstår når man føler trang til å kutte seg, og hvilke følelser sitter man igjen med etterpå. Angst - fant vi ut er en følelse som ofte settes i sammenheng med selvskading. Så kanskje man da trenger litt mer kunnskap kring det å ha angst, og hva er angst for å enda bedre ha forståelse til hvorfor man skader seg. For vi tror at ved å sette fokus på forståelsen til, og lære seg mer om mekanismene rundt når noen som skader seg selv kan bidra til en bredere og større forståelse til handlingen. Et annet stort tema vi tar opp for første gang er selvmordsproblematikken ut fra vårt ståsted - vi jobber med de som sliter med selvmordstanker/forsøk. Så først må vi slå hull på noen myter som fortsatt eksisterer og som kan være hemmende i møte med en som er i selvmordsfare. Sen får vi egen erfaring om å overleve, for å deretter prøve å gi dere noen gode verktøy til å håndtere ungdommer som sliter med selvmordsproblematikken. Dette var bare en liten del av en to dagers konferanse.
Disse vil holde foredrag:
Einar Øverenget
Elisabeth Jørgensen Steen
Randi Tofthagen
Jan Hammer
Linda Aaland
Anita J Tørmoen
Erlend Mork
Johan Siqveland
Aina Stenersen
Tormod Stangeland
Svein Øverland
Dette viser oss at vi har klart det igjen. Vi har fått til et program som fører tema Selvskading et trinn videre. Disse menneskene bidrar for de har et varmt hjerte for saken vår. For uten det hadde det ikke gått å få til en slik konferanse. Vår konferanse er selvfinansiert. Så varmt takk til alle og en hver som gjør dette mulig enda en gang. Slike ting gjør meg så varm i hjertet og så ydmyk til alle som bidrar. For ved å dele sine faglige erfaringer med oss gir de gode verktøy til dere som skal hjelpe våre ungdommer. Det er en stor gave.
Så kommer sommerfuglene, når alle invitasjoner er sendt ut og vi sitter hjemme å venter på påmeldinger og alltid med en viss uro i kroppen. Har vi lykkes med å lage en konferanse som lokker helsepersonell/pårørende og brukere til å komme. Vår konferansen er nemlig tverrfaglig og alle er velkommen. Uansett om vi tidligere har vært bortskjemte med å ha alt fra 100 - 220 deltakere er det alltid like nervepirrende til å se om det blir nok til å kunne gjennomføre konferansen. Vi trenger alltid et antall deltakere for å få det økonomisk til å gå rundt. Når vi den grensen kan vi sen puste ut. Men det hadde vært ekstra stas å få feire vårt jubileum sammen med alle dere der ute som jobber for at våre ungdommer skal føle seg trygge og ha tillit til dere. For delt glede er dobbel glede!
Så nå venter vi med spenning - og Velkommen til 2014 konferanse, gleder meg til å møte dere.
Jeg har de siste dagene vært preget av min fiende eller venn Mr Whiplash og har hatt tid til å tenke noe som kanskje ikke alltid er like sunt. Dette som skrives er ikke noe klaging eller syting. Jeg har lagt ifra meg den tiden, og jeg er klar over at det finnes mennesker rundt om i verden som har det mye verre enn meg. For å være ærlig det "driter" jeg i og det hjelper ikke mine plager eller min hverdag til å være et godt medmenneske, eller å ha et så normalt liv som mulig. Jeg mangler ikke empati for at jeg nå er egoistisk men for å kunne gi andre må jeg tenke på meg selv og hvordan jeg har det med meg selv.
Ofte når jeg får mine nedturer så kan jeg få litt rare blikk av andre og de kan se på meg som om "det tror jeg nå ikke helt ut fra det jeg vet og det jeg ser". Mange sammenheng må jeg forsvare meg i alt større grad enn hvis jeg f.eks har en fysisk skade som man ser med egne øyer, et gips, et bandasje osv. Iblant er det ganske så slitsomt å trenge forsvare noe som man vet at man har, som man vet er dokumentert, og som man vet ikke er noe man "bare" innbiller seg. Det er også ganske slitsomt når man i situasjoner da skal forklare hvilke plager som preger min hverdag for andre som til svar bare rister litt på hodet, eller prøver å si noen veloverveide ord som "- Nei det syns da ikke på deg" eller "-Det merker ikke jeg noe utav". Det spiller ingen rolle hvor mange slike setninger eller velmenende ord sies, for meg er det litt krenkende ettersom det jeg prøver å forklare faktisk hemmer min hverdag men at jeg er god på å skjule det så langt det gjør seg. Iblant går det ikke å skjule som nå den siste tiden - det synes ganske klart på meg at jeg ikke har det bra. Samtidig skjønner jeg veldig godt at det er vanskelig å skjønne - jeg er oppgående, rapp i kjeften, har mine meninger, og jeg står på utover det jeg iblant har fysiske evner til.
Så tilbake til Mr Whiplash - til dere som ikke kan så mye om denne form for skade eller som har noen i din omgivelse som lider av dette så håper jeg du kan skjønne at dette ikke er noe vi som er rammet av synes noe gøy om. I 10 år har Mr Whiplash vært min fiende, eller venn ...... akkurat i dag er den mer min fiende enn venn. Den har forandre mitt liv og den har formet meg til det menneske jeg er i dag. Den er ikke selvpåført - én gang om året ca blir jeg fryktelig sint på vedkommende som har påført meg noe som ikke selv har bedt om. Iblant skulle jeg ha lyst til å møte ham bare for å ta en prat om han noen gang har vært klar over de konsekvenser hans bilkjøring fikk for meg. Han går der i sin bobleverden og har det kanskje like bra som før ulykken mens jeg sitter igjen med senskader som nå ser ut til og aldri gå over. Jeg er jo optimisten men ser nå at 10 år med samme symptomer at dette vil nok ikke gå over. Jeg tillater meg til å faktisk være sint på vedkommende pga det skjer så sjelden og det er noen gang en lettelse å få være sint. Tidlig tok jeg overtaket over mine symptomer og tidlig tok jeg valg som har gjort til at jeg har kunnet fungert og kunne hatt et liv jeg vært fornøyd med. Kunne vært uføretrygdet, men jeg takket nei. Jeg mener at uansett mine fysiske evner finnes det arbeid som passer meg. Det har gått nå i 10 år, min drivkraft er at jeg skal ikke gi Mr Whiplash makten eller styringen over mitt liv.
Hvordan preger dette min hverdag kan dere sikkert nå gå å tenke over særlig de som kjenner meg. Jo, jeg plages med hodepine, nakkesmerter, svimmelhet, tinnitus, hukommelseproblemer, konsentrasjonsvansker, endret personlighet, slitenhet, trøtthet, synsforstyrrelser, dysleksi osv osv osv. Ja mye av mine plager handler om at det kan ikke ses fra utsiden, og mange av plagene mine handler om det kognitive. Dette høres kanskje ille ut - og da er dette bare noe av det jeg plages med. Men det har gått helt greit å leve med det. Jeg har lært meg teknikker til å få fjernet hodepinen, til å huske bedre, lært meg balansen mellom å hvile, og ikke gjøre for mye, osv. Men det som gjort forskjellen den siste tiden er at plagene mine har blitt så mye verre at jeg nå ikke kan få brukt mine gode teknikker jeg har lært meg underveis. Det gjør meg frustrert - og det gjør meg til at jeg føler meg "syk" i den forstand at det hemmer meg til å gjøre de tingene jeg er vant til å kunne gjøre uansett, til å ta ting med ro, til at nå er det Mr Whiplash som har makten. Så kanskje etter 10 års stå på vilje har min kropp nå fått nok? Jeg håper ikke det men jeg skjønner at mitt hjelpeapparat rundt meg nå er litt skeptiske til mine mål. Men har jeg ikke disse målene, mister jeg meg selv. Jeg må få prøve selv til den dagen kroppen min sier stopp for da vet jeg at det er stopp. Før den tiden skal ingen få ta håpet ifra meg. Jeg har lykkes tidligere som jeg skal lykkes igjen - kanskje ikke helt til toppen men nærmer toppen enn bunnen.
All sykdom synes ikke på utsiden! Husk på det alle dere medmennesker der ute. Lytt og ha respekt.
Takk for ordet!
