Å bli mobbet som voksen........

Artikkel publisert NRK 31.07.13 "Nesten umulig å bevise mobbing på arbeidsplassen"

Det er i dagens samfunnet meget tabu å snakke om mobbing på arbeidsplass. Mange ønsker heller ikke å stå frem pga man er voksen. Det kan være like flaut, skremmende, skam og skyld for oss voksne som for barn. Ja, så kan man tenke at vi som voksne burde kunne håndtere dette på en bedre måte enn når barn blir utsatt. Men da går jeg tilbake til et tidligere sitat som jeg fra nå av videre i mine blogginnlegg vil referere mye til det er at "Man må gå i skoene får å skjønne hvordan enkelte ting oppleves". Det er enkelt å dømme andre og ha mange tanker som viser til lite forståelse når man ikke har opplevd det selv. Så døm på dere som vil for jeg står får det jeg har opplevd og står får mine ord og tanker. Det er mine erfaringer og de erfaringene kan ingen ta ifra meg. Så tilbake til mobbing og bli utsatt på sin arbeidsplass. På den tiden når jeg ble utsatt trodde jeg ingen kunne tråkke meg på tærne, eller få meg ur balanse. Jeg visste godt hvem jeg var, og hva jeg sto for. Etter behandling hadde jeg endelig funnet meg selv, og jeg hadde blitt født på nytt hvis man si det slik. 

Mobbingen startet i det små først, noen små setninger, noen små kommentarer som jeg ikke brydde meg så mye om. Men får man høre disse nedsettende, negative kommentarene over tid går det til slutt innpå deg. Du tror til slutt at du er det mennesket som de som mobber deg vil ha deg til. Du mister deg selv og trer inn i rollen som det perfekte mobbeoffer - du tar imot, tror at du fortjener det, og til slutt at du er et dårlig menneske som de sier at du er. Dette var godt voksne mennesker, men for min del tror jeg at det handlet mye om revir, jeg tråkket inn i et vepsebol for at jeg var flink, pliktoppfyllende, oppfattet meg som godt likt men av andre som ikke tilhørte min egne. Med det vil si at jeg jobbet  i helsevesenet og der er det fortsatt hierarki både bevisst og ubevisst. Så at jeg var godt likt av sykepleier stakk i øyene av mine egne "hjelpepleier". Så ved å være flink, sette pasienten i første rekke tråkket jeg i noens bed tror jeg. Men det unnskylder ikke at de utførte psykisk mobbing. Det at voksne mennesker oppfører seg slik var for meg en ny oppdagelse, og en ny erfaring. Jeg var vel naiv å tro at vi voksne viste og kunne bedre enn å mobbe andre voksne. Jeg trodde dette handlet om barn og ungdommer der man kanskje ikke var nok klar over sine handlinger. Ikke heller kunne jeg tenke at man som utsatt  og være voksen  faktisk er like sårbar som barn. Iblant føltes det nesten som man var et barn. Hadde nok ikke overlevd uten å ha sykepleierne bak meg, men når jeg så skulle gå til min sjef og ledelsen over der, det var da man skjønte hvor lite man har å si som offer og at man igjen ble et offer for at man kom med anklageleser og utsagn om andre kolleger. Det var som om at det var jeg som mobbet de andre eller jeg var årsaken til problemet. Å føle seg så liten når man vel hadde bygget opp en masse mot til å gå til sjefen for å si som det var og hva som faktisk skjedde på hennes avdeling den følelsen den kan jeg ikke helt sette ord til tross for at dette er mange år siden. Ettersom jeg er født sta så holdt jeg ikke med dette jeg gikk til hennes ledere, men møtte der den samme uforstående oppførselen og jeg følte meg som at det var jeg som var problemet. Når man så fikk snakket med de kollegene som jeg trodde støtte meg og vi skulle ha et felles møte med alle sjefer som var involvert, meg selv og da disse kollegene trakk de seg en etter en pga de var redde for reprimander, kanskje ikke få forlenget sine vikariater, hvis de støtte meg. De tenkte bare på seg selv og for å redde seg selv og sin egen situasjon så der ble man til slutt alene og en hel avdeling imot seg noen med vilje men noen som ikke hadde mot til å stå imot de som mobbet. For de var alle helt på det klare om hvem dette gjaldt og hvilke som mobbet meg. Kanskje var det og redde for å bli mobbet selv når de så hvilken makt disse hadde som drev med mobbing. Så alene var det helt umulig å kjøre denne kampen til rettferdighet så jeg trakk meg ur møtet, men forlangte og bli omplassert med umiddelbar virkning og til en annen avdeling for dette var et stort sykehus. Med svake sjefer, og som ikke turte å kjøre kampen sammen med meg fikk jeg igjennom dette og kunne etter noen dager heldigvis bytte avdeling og de som drev mobbingen vant. Det jeg håper er at de aldri har utsatt noen mer for noe lignende etter at jeg sluttet. Jeg er ikke hevngjerrig og med og ha kommet meg gjennom det, overlevd føler jeg bare så synd på disse menneskene som må utøve sine egne svakheter på andre mennesker. Det er farlig å ha en arbeidsplass der de som mobber har makten, der ledelsen ikke tør å gå inn og få stoppet det, eller som her de som mobbet var venninne med lederen. Slike situasjoner er meget ugunstige. Kort fortalt men noe jeg personlig brenner for å få opp på agendaen når det handler om mobbing. Greit at vi har fokus på barn og unge men vi får ikke glemme denne store tause gruppen voksne som blir utsatt daglig på sin arbeidsplass, som har det samme følelsen som barn har når det skal gå til skolen. De gruer seg til å gå på jobb, blir psykisk nedbrutt, og etterhvert sliter med selvmordstanker, selvmordsforsøk, og så mange andre destruktive handlinger pga å bli utsatt som voksne. Vi må få arbeidsgivere til å tørre gjøre noe, til å se og ikke minst få kunnskap om at dette kan og faktisk eksisterer. 

Takk for ordet! 

Ikke døm meg før du har gått i mine sko

Det er så enkelt å dømme et annet menneske uten å helt ha hele forhistorien bak seg, eller ens det å være interessert i hva som ligger bak en handling. Er så drittlei det og der jeg kommer fra er dette en vanlig kultur. Derfor har jeg tatt avstand og vil aldri for verden utsette meg for å bli forhåndsdømt eller omgitt av mennesker som ser meg bare ut fra hva det de selv vil se meg som. Der det ikke spiller noen rolle om man viser hvem man er for man likevel er forhåndsdømt til noe som ikke samstemmer med virkeligheten. Samtidig som jeg godt skjønner for ingen mer en det rundt meg i dag vet hvordan mitt liv egentlig har vært, og hvilke spor de erfaringene har satt seg i meg som menneske. En dag skal sannheten frem men det er ikke den dagen i dag. 

Jeg er så heldig så jeg velger mine venner, min omgangskrets selv. Mine venner er mitt perlehalsbånd med ulike farger på. Mine venner er min familie og der jeg velger å gi ut mitt liv og kan være meg selv til hundre prosent. Ingen skal noensinne komme å fortelle meg hva jeg burde eller ikke burde gjøre uten å kjenne meg. Eller aldri for den saken skyld. Det er frihet til å velge, og jeg velger nøye hva og til hvem jeg forteller om mitt liv. Vil aldri i verden fortelle mennesker noe om livet mitt som vil komme til å misbrukes, eller man ikke skjønner hvordan, eller respekterer valgene mine jeg tar pga man selv har en helt annen holdning. 

"IKKE DØM MEG FØR DU GÅR I MINE SKO"  eller ikke bry deg om å legg så mye energi kring mine valg som andre kan ha meninger om ut fra sine egen premisser og fortolkninger. Alle valg jeg tar og har tatt de siste snart 20 årene er vel overveide valg. Disse valg går ut fra hva jeg mår best utav. Ærlig talt så bryr  jeg  egentlig ikke om hva andre mener om meg selv pga jeg er i dag stolt over den jeg er i dag. Men det handler om at noen ganger må man sette foten ned og markere hva man synes og mener. Dere kan baksnakke meg så mye dere vil, for dere er likevel ikke mine venner. Jeg er omringet av venner som liker meg for den jeg er med både mine gode og dårlige sider men ikke minst for at akkurat JEG er MEG! Høres jeg irritert ut? ja jeg er irritert for iblant så passerer fortiden meg uten at jeg selv vil eller ønsker. Jeg husker veldig lite fra barndommen min pga jeg har i mange år brukte noe som på fagspråk heter "Dissosiasjon" men noe jeg husker veldig godt er ærlighet. Så ved å være ærlig for meg selv og mot andre kommer man lengst med. Å være noe jeg ikke er, eller fortsette å underbygge på det andre ser meg som det gidder jeg ikke mer. Jeg er godt voksen og det finnes grenser for hva man skal utsette seg for. Hvorfor utsette seg for mennesker man ikke mår bra av å være sammen med, når man har en hel gruppe mennesker som man betyr noe for. Å må bra handler om å være sammen med mennesker som gir god energi, som setter pris på akkurat den man er, og som skjønner verdien i  min vennskap. Dette er noe min behandler jobbet med når jeg på den tiden gikk i behandling. Det å sortere ut mennesker som taper en på energi, og hvorfor man skal utsette seg for negativ energi, som ender med at man selv taper ved å miste seg selv. Greit hvis ingen skjønner det, og ingen heller for den delen har brydd seg om å spørre. Men da skal heller ingen fortolkninger gjøres uten at fakta finnes. Dessverre baseres disse fortolkninger og "sannheter" av ingenting for man vet ikke historien bak. 

Kvalitetsikring av erfaringsbasert kunnskap

Fagfolk snakker hele tiden om at fakta må kvalitetsikres, det må vær referanser, og det man sier må komme fra helst noen annen i fagmiljøet som har den beste kunnskapen om tema. Dette burde også handle om erfaringsbasert kunnskap. På lik linje som faget må den erfaringsbaserte kunnskapen som fagfolk skal formidle og være kvalitetsikret. Et eksempel er denne power point presentasjonen som jeg fant på nettet ved å søke på google der alle utsagn her er feil eller ikke helt representativ nok til å kunne mene at dette er det som gjelder for oss som er pårørende. Hvorfor sier da jeg dette? - for det første så tar jeg utgangspunkt i alle de samtaler jeg hatt med pårørende, med fagfolk som har snakket med pårørende, og at jeg selv er pårørende. Igjen vil det som skrives ikke representere noen form for sannhet men jeg synes dette lysbilde viser til hvor viktig det er å kvalitetsikre vår kunnskap også. Det finnes ingen sannhet, og sikkert finnes det pårørende der ute som kanskje føler det slik som dette lysbildet representerer og all respekt til dere som opplever det slik. Og dette er deres isåfall ramme og utgangspunkt med håp om at dere får støtte og veiledning til å få litt mer kunnskap om ditt barns selvskading og med en tro på at da vil disse påstandene endres seg i takt med økt kunnskap og forståelse til selvskading.
Skal nå bruke mine private tanker kring disse påstandene og erfaringer basert på mange mange samtaler gjennom fem år med pårørende.

Jeg har alltid følt at selvskading ikke har noe med selvmord å gjøre, det skjønte jeg til tross at jeg på den tiden ikke hadde noen som helst kunnskap om selvskading og for meg var det et fremmende tema jeg aldri vært oppe i tidligere. Derimot vet jeg at det finnes pårørende som fortsatt tror at selvskading er et selvmordsforsøk. Men ved å klargjøre disse begrepene, og skille på handlingene er de pårørende bedre rustet til å møte sitt barn når neste tilfelle dykker opp. Det skaper og en viss trygghet når man fått denne kunnskapen og informasjonen sier de etterpå.
Å tro at vi foreldre bruker selvskading for å straffe våre barn? det ryster meg og gjør meg sint. Eller at ungdommene bruker selvskading for å straffe oss, det er og en omvendt og forvirrende tolkning som må fjernes før den ens får gro. At ungdommen er egoistisk det har jeg aldri noensinne fått meg fortalt om at det oppleves slik. Det handler om at ungdommene har stor skam og skyldfølelse for sine handlinger, og føler de skuffer sine foreldre ved å kutte seg kan være noe av de tankene ungdommer forteller meg. De har et stort hjerte og mye samvittighet ovenfor hva de gjør og påfører både seg selv og sin omgivelse. Manipulerende - det kommer som rett fra en fagbok og det er noe jeg jobber daglig. Det og få fjernet den forståelsen om selvskading blant helsepersonell og som jeg ofte får spørsmål om. Har aldri hørt det ordet komme fra en pårørende eller venn, dette ordet i min verden eksisterer bare i helsevesenet. Jeg har og undervisning for pårørende og har enda ikke hørt dette. Jeg tror ikke vi ser det slik i det hele tatt. Tror ikke ens at tanken har streifet forbi om at dette handler om å manipulere en familie. Umoden atferd som det siste tolkningen handler vel mer om at dette skjer ofte i tenårene og kanskje de legger ved umoden pga man ikke alltid er klar over sine handlinger, eller hvilke konsekvenser ens handling kan ha?  Man begynner å kutte seg for man har et følelsetrykk og psykisk smerte som man ikke klarer å sette ord på og som for meg er ganske så enkelt å skjønne pga hvilken tenåring klarer helt å sette ord på vonde følelser når ikke vi som voksne kan gjøre det alltid. Bare det at andre er bedre rustet, og noen er mer sårbar og utsatt enn andre. Kanskje er man litt forvirret i seg selv, dårlig selvfølelse, selvtillit og mobbing som gjør at man får alt for mye følelser til å takle hverdagen og en dag blir begeret fullt og man må gjøre seg av med noe av det vonde. Det er ikke en umoden handling i mine øyer men kanskje jeg har feil? Det er en overlevelse mekanisme som må et stort mot til å kunne gjøre noe så vondt i mine øyer som å skade seg selv. Det er ikke noe barnslig eller umodent, det handler om et menneske som blir voksen alt for fort som vokser ur sitt følelsesliv og som bærer så mye mer enn hva man som ungdom burde tåle eller være utsatt for at det må ut en plass. MOT - STYRKE er to ord for meg som kjennetegner alle ungdommer jeg har møtt eller hatt samtale med.

Så hvem skal kvalitetsikre alle denne erfaringskunnskapen? For ved å lage slike holdninger om oss som pårørende skaper det en stor barrière til å jobbe sammen, og for å inkludere oss. Dette kan ses på som vi er problemet og med det så må vi fjernes fra barnet vårt hvis hjelpeapparatet skal lykkes med vårt barn. Så jeg vil gjøre alt i min makt til at slike holdninger og tolkninger om oss som pårørende ikke skal få gro, eller få fotfeste i helsevesenet. Hadde man som fagfolk turt å se oss pårørende i øyene og være tilstede for oss hadde man fått sett noe helt annet. Jeg møter så mange pårørende som har en enorm kunnskap om hva selvskading er, og hvordan håndtere det å være pårørende. Men ikke har alle disse fått denne kunnskapen fra fagmiljøet eller det behandlingssted som barnet dem sitt er på. Nei, den har man fått ved å søke via nettet, litteratur og ved å møte andre i lignende situasjoner. Så kunne man med disse øyene sagt noe om hva vi pårørende tolker om selvskading så hadde dette lysbildet sett annerledes ut. Og dette er én side av saken - ettersom mine erfaringer fra samtaler baseres på de pårørende som ikke har blitt møtt eller sett. Jeg vet og har og fått de fortellingen fortalt meg om de gode hjelperne der ute, de englene som ser bak mennesket og som ser verdien av å jobbe med hele familien. Sammen mot et felles mål. Takk for at helsevesenet finnes og det finnes disse englene. Men jeg jobber for de svake, de som ikke blir hørt og sett eller er like heldig som dere som ikke gjenkjenner seg i dette jeg nå har skrevet. Jeg har et håp og en tro på at ting går seg til underveis ........ men tilbake til tittel - kvalitetsikring handler om at erfaringsbaserte utsagn og uttalelser må kvalitetsikres på lik linje som når fakta og statistikk skal fortelles. Vi er i dag likestilt - Fag - Erfaring - Bruker/kunnskap. Takk for ordet!

Å følge drømmen!

Link til Ny start og nye muligheter: Nytt styre LFSS 2013     

Ny historie skal skrives. Til dere som ikke helt vet hele min historie så er det meg som er gründeren og pådriveren bak organisasjonen LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord. Dette er en organisasjon som ble dannet i 2009 som betyr at i 2014 feirer vi fem års jubileum. Hvordan blir en organisasjon født? Et godt spørsmål der jeg selv ikke helt har skjønt hva som har skjedd. Reisen til å tenke og til å sette det ut i virkeligheten gikk så raskt at jeg har ikke helt fått med meg selv, hva jeg har gjort og hva jeg har fått til med hjelp fra gode frivillige, delte tanker og erfaringer fra ungdommer og pårørende. Men det startet med at jeg selv for over ti år siden havnet oppe i det å være pårørende til sitt barn som ikke ønsker å leve, og som noen år senere ble til selvskading. Ettersom jeg heldigvis eller uheldigvis er utdannet psykiatrisk hjelpepleier skjønte jeg at her trengs det hjelp fra de profesjonelle. At jeg som mor ikke kan klare å få min datter på rett kjøl igjen. Men var det hjelp å få? Ingen innenfor hjelpeapparatet ønsket å snakke med meg når jeg så vidt nevnte selvskading. Helsepersonell ble redde, usikre og kom med overfladiske unnskyldninger som - Dette tema kan jeg for lite om, dette har jeg ikke nok kompetanse for til å uttale meg om osv. En hel liste kan lages med alle disse kommentarer som ikke ledet noen vei, og som pårørende ble stående helt alene og enda mer forvirret. For hvordan i all verden skulle da jeg som "mor" klare å stå i dette som ikke hadde noen forkunnskaper om hva "Selvskading" var. Noen kjenner seg sikkert igjen som pårørende - og noen er kanskje så heldig til å fått god hjelp og støtte fra selvskadingen oppdaget og så lenge de trengte hjelpen. Ettersom jeg selv vært åpen om min psykiske helse, oppdaget jeg et nytt fenomen. Det var utrolig skremmende, og tabu å ta opp ordet "selvskading" både for fagfolk og generelt i samfunnet. Vanskelig får de som er i ens nærhet og fikk kjennskap til dette til å møte meg på rett måte. Jeg er helt klar over at dette går ikke å sette seg inn i før man dessverre er midt oppe i det selv. Den følelse av å føle at jeg helt ikke ble forstått til tross for at jeg vet at mine venner prøvde å være der i starten.  Gjorde at jeg valgte og ikke snakke så mye om "Selvskading" i sted savnet jeg noen andre pårørende som var i lignende situasjoner å snakke med. Så jeg tok en ringerunde blant fylket sine BUP og DPS for å høre om det fantes noen selvhjelpsgrupper, men det var igjen som å snakke til døve ører. Så gjennom mange år, med mange frustrasjoner over at ikke hjelpeapparatet kunne bidra med støtte og veiledning for meg som pårørende vokste til en tanke om at dette er vel jeg ikke alene om, tenk så mange pårørende rundt om i landet som kanskje sitter med den samme ensomheten som meg. 

Noen måneders research arbeid for å finne ut om det fantes noen organisasjon for oss pårørende med kunnskap om selvskading. Når det materiale jeg fant fra Norge var veldig lite, og det eneste faglig var da Svein Øverland sin bok "Selvskading" som kommet ut noen år tidligere som eneste faglig kilde på google rettet jeg blikket mot nabolandene Sverige og Danmark. Danmark fantes en foreningen som har funnets i flere år, og i Sverige hadde man nettopp startet en organisasjon for spiseforstyrrelser og selvskading. Mange tanker og planer begynte å ta form i mitt hode. For dette viser til at kan noen andre gjøre det så måtte vel vi i Norge kunne gjøre noe av det samme. Så svisj første e-post sendes og så er karusellen i gang, uten å ha tenkt så mye over det som nå har skjedd på disse årene. For det var som og åpne Pandoras eske, dette var rett i tiden og samfunnet var klar til å ta imot en slik organisasjon. 

Å få det privilegium til å bygge opp en organisasjon fra begynnelsen er få unnet og jeg har vært så utrolig heldig på min reise gjennom å se noe fra ingenting bli til noe så mye større enn hva jeg hadde tenkt meg fra starten. Jeg tenkte meg litt kveldsarbeid sånn når jeg hadde litt tid til overs, jeg så for meg at to års arbeid før man kanskje går ut offentlig som organisasjon og så jobbe seg sakte oppover i systemet til å gjøre seg kjent for andre. Så helt plutselig satt jeg der med et stiftelsedokument, styre og så var man på alvor igang, frem i lyset med en gang. Siden den dagen har det gått i ett og det har blitt lite tid til å få reflektere over hva man har satt igang. Håper jeg en dag kan gi dere en bedre oppsummering over hva man har gjort og fått til. Målet - som er drivkraften handler om at hos LFSS skal man bli møtt med respekt, bli hørt og sett på for den man er og det bagasje man har med seg. Man skal få drøfte sine bekymringer, tanker og kanskje få noen svar på de spørsmål man lenge har gått å tenkt på uten å fått noe særlig svar fra sin omgivelse eller hos hjelpeapparatet. Målgruppa var i utgangspunktet pårørende, men ble til å inkludere brukere og fagpersoner. Dette ut fra henvendelser fra brukere som manglet en arena for å kunne snakke om sin selvskading uten å bli dømt eller ble lagt noe mer skam og skyld for sine handlinger. Der man i utgangspunkt lytter, og prøver å finne litt håp i det mørker som mange befinner seg i når de tar kontakt med LFSS. Men vi oppdaget underveis at mange henvendelser kom fra hjelpeapparatet som trengte en plass der de kunne få veiledning og støtte kring den jobben de har valgt å gjøre ved å hjelpe en som sliter med selvskading. 

Å følge drømmen - til tross for hva dette handler om, har vært noe som jeg har satt så stor pris på til å få mulighet til. At jeg har hatt økonomien til å fullføre det man startet opp, at jeg fått mulighet å utvikle meg selv, å hver dag gjøre ting jeg ikke kan - hvilken mestringsevne det er og hva man føler seg nyttig som medmenneske når man får gjort noe man kanskje hatt angst for, ikke kan noe om i det hele tatt men måtte bare hoppe ut i det, å være innovativ, tenke utenfor boksen, og ikke minst inspirerer andre til å bli med på denne reisen, det er som å vinne høyeste vinsten i lotto. For den reisen å vokse som menneske kan ikke betales for alle penger i verden. Den må oppleves og den må gjøres. Hvis man er nysgjerrig nok til å lære seg mer om livet, og om seg selv, og hvordan man kan samarbeide med andre og særlig da mennesker i krise er det som er selve livets skole. Min nysgjerrighet til å  lære meg mer om meg selv like mye som å lære med mer om andre gjør at jeg går aldri tom for energi eller evne til å lytte. Uansett hvilket sammenheng om det så vært det faglige, å ha nettverk i fagmiljøet som det å ha samtaler med pårørende, og ungdommer har alle disse og hver enkelt av de lært meg noe nytt både om meg selv men om livet i seg. Tusen takk til dere alle som beriket meg og livet mitt på så mange måter. Penger på konto, og for å leve ja det er greit og det er en viktig del for ens materialistiske velbefinnende men det å finne seg selv det er så mye større. Så ja jeg har fulgt drømmen, jeg har nådd så mye lenger i å finne meg selv enn hva jeg trodde var mulig. Jeg trodde jeg hadde funnet meg selv da jeg var ferdig med terapi og for første gangen ble født som "MEG". Dette er bonusen! 

Nå er det snart dags for andre mål, og andre visjoner i livet for min egen del. Å forlate et skip når det er som mest gøy er vel det som er mest lurt, bare spør toppidrettutøvere :-). Men helt borte fra dette blir jeg ikke det blir et trinn åt gangen, og jeg har lovet meg og andre til å fullføre noen politiske utfordringer før jeg helt sier takk for meg. Uansett vil jeg alltid ha LFSS i mitt hjerte, og uansett om det vil leve i mange år til så vil alltid bære med meg alt jeg har lært meg på veien. Det kan aldri måles i en utdannelse. Jeg har måtte være alt fra regnskapsfører, markedsfører, prosjektleder, sekretær, sjef, og alt som skal til for å drive hvilken bedrift som helst bare at dette handler om et tabu og stigmatiserende tema. Så vasse albuer, stå for det man sier, ha gode faktagrunnlag i diskusjoner og mange av de egenskapene som en politiker har er og viktige ingredienser til å få dette til. Så jeg håper noe av all denne lærdommen kan komme meg til nytte i arbeidslivet når jeg nå står på terskelen til å gå ut i det "normale" livet mandag til fredag jobb med Lønn.