Ny historie skal skrives. Til dere som ikke helt vet hele min historie så er det meg som er gründeren og pådriveren bak organisasjonen LFSS Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord. Dette er en organisasjon som ble dannet i 2009 som betyr at i 2014 feirer vi fem års jubileum. Hvordan blir en organisasjon født? Et godt spørsmål der jeg selv ikke helt har skjønt hva som har skjedd. Reisen til å tenke og til å sette det ut i virkeligheten gikk så raskt at jeg har ikke helt fått med meg selv, hva jeg har gjort og hva jeg har fått til med hjelp fra gode frivillige, delte tanker og erfaringer fra ungdommer og pårørende. Men det startet med at jeg selv for over ti år siden havnet oppe i det å være pårørende til sitt barn som ikke ønsker å leve, og som noen år senere ble til selvskading. Ettersom jeg heldigvis eller uheldigvis er utdannet psykiatrisk hjelpepleier skjønte jeg at her trengs det hjelp fra de profesjonelle. At jeg som mor ikke kan klare å få min datter på rett kjøl igjen. Men var det hjelp å få? Ingen innenfor hjelpeapparatet ønsket å snakke med meg når jeg så vidt nevnte selvskading. Helsepersonell ble redde, usikre og kom med overfladiske unnskyldninger som - Dette tema kan jeg for lite om, dette har jeg ikke nok kompetanse for til å uttale meg om osv. En hel liste kan lages med alle disse kommentarer som ikke ledet noen vei, og som pårørende ble stående helt alene og enda mer forvirret. For hvordan i all verden skulle da jeg som "mor" klare å stå i dette som ikke hadde noen forkunnskaper om hva "Selvskading" var. Noen kjenner seg sikkert igjen som pårørende - og noen er kanskje så heldig til å fått god hjelp og støtte fra selvskadingen oppdaget og så lenge de trengte hjelpen. Ettersom jeg selv vært åpen om min psykiske helse, oppdaget jeg et nytt fenomen. Det var utrolig skremmende, og tabu å ta opp ordet "selvskading" både for fagfolk og generelt i samfunnet. Vanskelig får de som er i ens nærhet og fikk kjennskap til dette til å møte meg på rett måte. Jeg er helt klar over at dette går ikke å sette seg inn i før man dessverre er midt oppe i det selv. Den følelse av å føle at jeg helt ikke ble forstått til tross for at jeg vet at mine venner prøvde å være der i starten. Gjorde at jeg valgte og ikke snakke så mye om "Selvskading" i sted savnet jeg noen andre pårørende som var i lignende situasjoner å snakke med. Så jeg tok en ringerunde blant fylket sine BUP og DPS for å høre om det fantes noen selvhjelpsgrupper, men det var igjen som å snakke til døve ører. Så gjennom mange år, med mange frustrasjoner over at ikke hjelpeapparatet kunne bidra med støtte og veiledning for meg som pårørende vokste til en tanke om at dette er vel jeg ikke alene om, tenk så mange pårørende rundt om i landet som kanskje sitter med den samme ensomheten som meg.
Noen måneders research arbeid for å finne ut om det fantes noen organisasjon for oss pårørende med kunnskap om selvskading. Når det materiale jeg fant fra Norge var veldig lite, og det eneste faglig var da Svein Øverland sin bok "Selvskading" som kommet ut noen år tidligere som eneste faglig kilde på google rettet jeg blikket mot nabolandene Sverige og Danmark. Danmark fantes en foreningen som har funnets i flere år, og i Sverige hadde man nettopp startet en organisasjon for spiseforstyrrelser og selvskading. Mange tanker og planer begynte å ta form i mitt hode. For dette viser til at kan noen andre gjøre det så måtte vel vi i Norge kunne gjøre noe av det samme. Så svisj første e-post sendes og så er karusellen i gang, uten å ha tenkt så mye over det som nå har skjedd på disse årene. For det var som og åpne Pandoras eske, dette var rett i tiden og samfunnet var klar til å ta imot en slik organisasjon.
Å få det privilegium til å bygge opp en organisasjon fra begynnelsen er få unnet og jeg har vært så utrolig heldig på min reise gjennom å se noe fra ingenting bli til noe så mye større enn hva jeg hadde tenkt meg fra starten. Jeg tenkte meg litt kveldsarbeid sånn når jeg hadde litt tid til overs, jeg så for meg at to års arbeid før man kanskje går ut offentlig som organisasjon og så jobbe seg sakte oppover i systemet til å gjøre seg kjent for andre. Så helt plutselig satt jeg der med et stiftelsedokument, styre og så var man på alvor igang, frem i lyset med en gang. Siden den dagen har det gått i ett og det har blitt lite tid til å få reflektere over hva man har satt igang. Håper jeg en dag kan gi dere en bedre oppsummering over hva man har gjort og fått til. Målet - som er drivkraften handler om at hos LFSS skal man bli møtt med respekt, bli hørt og sett på for den man er og det bagasje man har med seg. Man skal få drøfte sine bekymringer, tanker og kanskje få noen svar på de spørsmål man lenge har gått å tenkt på uten å fått noe særlig svar fra sin omgivelse eller hos hjelpeapparatet. Målgruppa var i utgangspunktet pårørende, men ble til å inkludere brukere og fagpersoner. Dette ut fra henvendelser fra brukere som manglet en arena for å kunne snakke om sin selvskading uten å bli dømt eller ble lagt noe mer skam og skyld for sine handlinger. Der man i utgangspunkt lytter, og prøver å finne litt håp i det mørker som mange befinner seg i når de tar kontakt med LFSS. Men vi oppdaget underveis at mange henvendelser kom fra hjelpeapparatet som trengte en plass der de kunne få veiledning og støtte kring den jobben de har valgt å gjøre ved å hjelpe en som sliter med selvskading.
Å følge drømmen - til tross for hva dette handler om, har vært noe som jeg har satt så stor pris på til å få mulighet til. At jeg har hatt økonomien til å fullføre det man startet opp, at jeg fått mulighet å utvikle meg selv, å hver dag gjøre ting jeg ikke kan - hvilken mestringsevne det er og hva man føler seg nyttig som medmenneske når man får gjort noe man kanskje hatt angst for, ikke kan noe om i det hele tatt men måtte bare hoppe ut i det, å være innovativ, tenke utenfor boksen, og ikke minst inspirerer andre til å bli med på denne reisen, det er som å vinne høyeste vinsten i lotto. For den reisen å vokse som menneske kan ikke betales for alle penger i verden. Den må oppleves og den må gjøres. Hvis man er nysgjerrig nok til å lære seg mer om livet, og om seg selv, og hvordan man kan samarbeide med andre og særlig da mennesker i krise er det som er selve livets skole. Min nysgjerrighet til å lære meg mer om meg selv like mye som å lære med mer om andre gjør at jeg går aldri tom for energi eller evne til å lytte. Uansett hvilket sammenheng om det så vært det faglige, å ha nettverk i fagmiljøet som det å ha samtaler med pårørende, og ungdommer har alle disse og hver enkelt av de lært meg noe nytt både om meg selv men om livet i seg. Tusen takk til dere alle som beriket meg og livet mitt på så mange måter. Penger på konto, og for å leve ja det er greit og det er en viktig del for ens materialistiske velbefinnende men det å finne seg selv det er så mye større. Så ja jeg har fulgt drømmen, jeg har nådd så mye lenger i å finne meg selv enn hva jeg trodde var mulig. Jeg trodde jeg hadde funnet meg selv da jeg var ferdig med terapi og for første gangen ble født som "MEG". Dette er bonusen!
Nå er det snart dags for andre mål, og andre visjoner i livet for min egen del. Å forlate et skip når det er som mest gøy er vel det som er mest lurt, bare spør toppidrettutøvere :-). Men helt borte fra dette blir jeg ikke det blir et trinn åt gangen, og jeg har lovet meg og andre til å fullføre noen politiske utfordringer før jeg helt sier takk for meg. Uansett vil jeg alltid ha LFSS i mitt hjerte, og uansett om det vil leve i mange år til så vil alltid bære med meg alt jeg har lært meg på veien. Det kan aldri måles i en utdannelse. Jeg har måtte være alt fra regnskapsfører, markedsfører, prosjektleder, sekretær, sjef, og alt som skal til for å drive hvilken bedrift som helst bare at dette handler om et tabu og stigmatiserende tema. Så vasse albuer, stå for det man sier, ha gode faktagrunnlag i diskusjoner og mange av de egenskapene som en politiker har er og viktige ingredienser til å få dette til. Så jeg håper noe av all denne lærdommen kan komme meg til nytte i arbeidslivet når jeg nå står på terskelen til å gå ut i det "normale" livet mandag til fredag jobb med Lønn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar