Det er i dagens samfunnet meget tabu å snakke om mobbing på arbeidsplass. Mange ønsker heller ikke å stå frem pga man er voksen. Det kan være like flaut, skremmende, skam og skyld for oss voksne som for barn. Ja, så kan man tenke at vi som voksne burde kunne håndtere dette på en bedre måte enn når barn blir utsatt. Men da går jeg tilbake til et tidligere sitat som jeg fra nå av videre i mine blogginnlegg vil referere mye til det er at "Man må gå i skoene får å skjønne hvordan enkelte ting oppleves". Det er enkelt å dømme andre og ha mange tanker som viser til lite forståelse når man ikke har opplevd det selv. Så døm på dere som vil for jeg står får det jeg har opplevd og står får mine ord og tanker. Det er mine erfaringer og de erfaringene kan ingen ta ifra meg. Så tilbake til mobbing og bli utsatt på sin arbeidsplass. På den tiden når jeg ble utsatt trodde jeg ingen kunne tråkke meg på tærne, eller få meg ur balanse. Jeg visste godt hvem jeg var, og hva jeg sto for. Etter behandling hadde jeg endelig funnet meg selv, og jeg hadde blitt født på nytt hvis man si det slik.
Mobbingen startet i det små først, noen små setninger, noen små kommentarer som jeg ikke brydde meg så mye om. Men får man høre disse nedsettende, negative kommentarene over tid går det til slutt innpå deg. Du tror til slutt at du er det mennesket som de som mobber deg vil ha deg til. Du mister deg selv og trer inn i rollen som det perfekte mobbeoffer - du tar imot, tror at du fortjener det, og til slutt at du er et dårlig menneske som de sier at du er. Dette var godt voksne mennesker, men for min del tror jeg at det handlet mye om revir, jeg tråkket inn i et vepsebol for at jeg var flink, pliktoppfyllende, oppfattet meg som godt likt men av andre som ikke tilhørte min egne. Med det vil si at jeg jobbet i helsevesenet og der er det fortsatt hierarki både bevisst og ubevisst. Så at jeg var godt likt av sykepleier stakk i øyene av mine egne "hjelpepleier". Så ved å være flink, sette pasienten i første rekke tråkket jeg i noens bed tror jeg. Men det unnskylder ikke at de utførte psykisk mobbing. Det at voksne mennesker oppfører seg slik var for meg en ny oppdagelse, og en ny erfaring. Jeg var vel naiv å tro at vi voksne viste og kunne bedre enn å mobbe andre voksne. Jeg trodde dette handlet om barn og ungdommer der man kanskje ikke var nok klar over sine handlinger. Ikke heller kunne jeg tenke at man som utsatt og være voksen faktisk er like sårbar som barn. Iblant føltes det nesten som man var et barn. Hadde nok ikke overlevd uten å ha sykepleierne bak meg, men når jeg så skulle gå til min sjef og ledelsen over der, det var da man skjønte hvor lite man har å si som offer og at man igjen ble et offer for at man kom med anklageleser og utsagn om andre kolleger. Det var som om at det var jeg som mobbet de andre eller jeg var årsaken til problemet. Å føle seg så liten når man vel hadde bygget opp en masse mot til å gå til sjefen for å si som det var og hva som faktisk skjedde på hennes avdeling den følelsen den kan jeg ikke helt sette ord til tross for at dette er mange år siden. Ettersom jeg er født sta så holdt jeg ikke med dette jeg gikk til hennes ledere, men møtte der den samme uforstående oppførselen og jeg følte meg som at det var jeg som var problemet. Når man så fikk snakket med de kollegene som jeg trodde støtte meg og vi skulle ha et felles møte med alle sjefer som var involvert, meg selv og da disse kollegene trakk de seg en etter en pga de var redde for reprimander, kanskje ikke få forlenget sine vikariater, hvis de støtte meg. De tenkte bare på seg selv og for å redde seg selv og sin egen situasjon så der ble man til slutt alene og en hel avdeling imot seg noen med vilje men noen som ikke hadde mot til å stå imot de som mobbet. For de var alle helt på det klare om hvem dette gjaldt og hvilke som mobbet meg. Kanskje var det og redde for å bli mobbet selv når de så hvilken makt disse hadde som drev med mobbing. Så alene var det helt umulig å kjøre denne kampen til rettferdighet så jeg trakk meg ur møtet, men forlangte og bli omplassert med umiddelbar virkning og til en annen avdeling for dette var et stort sykehus. Med svake sjefer, og som ikke turte å kjøre kampen sammen med meg fikk jeg igjennom dette og kunne etter noen dager heldigvis bytte avdeling og de som drev mobbingen vant. Det jeg håper er at de aldri har utsatt noen mer for noe lignende etter at jeg sluttet. Jeg er ikke hevngjerrig og med og ha kommet meg gjennom det, overlevd føler jeg bare så synd på disse menneskene som må utøve sine egne svakheter på andre mennesker. Det er farlig å ha en arbeidsplass der de som mobber har makten, der ledelsen ikke tør å gå inn og få stoppet det, eller som her de som mobbet var venninne med lederen. Slike situasjoner er meget ugunstige. Kort fortalt men noe jeg personlig brenner for å få opp på agendaen når det handler om mobbing. Greit at vi har fokus på barn og unge men vi får ikke glemme denne store tause gruppen voksne som blir utsatt daglig på sin arbeidsplass, som har det samme følelsen som barn har når det skal gå til skolen. De gruer seg til å gå på jobb, blir psykisk nedbrutt, og etterhvert sliter med selvmordstanker, selvmordsforsøk, og så mange andre destruktive handlinger pga å bli utsatt som voksne. Vi må få arbeidsgivere til å tørre gjøre noe, til å se og ikke minst få kunnskap om at dette kan og faktisk eksisterer.
Takk for ordet!
Jeg kjenner til et par slike historier jeg også, mobbing på arbeidsplassen. Man skulle tro at det ikke forekommer blant voksne, men det gjør det. Og jeg tror det er lettere å skjule som voksen, og dermed mye vanskeligere. Takk for at du deler, viktig!
SvarSlett