Å ikke følge strømmen.......

I møte med enkelte mennesker den siste tiden og at jeg har fått mulighet til å få feire en sprek hundreåring som har vært med om mange forandringer har noen tanker streifet meg og jeg vil lufte de her med dere. Det finnes ingen fasit og det er mine personlige tanker.

Det koster å gå mot strømmen, det vil alltid ha en pris på godt og vondt. Jeg har i hele min oppvekst følt at jeg ikke har gått med strømmen. Med det mener jeg at som barn følte jeg meg i en kropp som hadde for små klær. Følte at andre forventet noe av meg som ikke er meg. Utilpass kanskje er det rette ordet. Men for de som ikke tenker på det krever det mye av en selv og tar mye energi. Har ofte sagt i mine foredrag om at det handler om å føle seg "annerledes". Hva er annerledes og hvem har makten til å sette meg i et bås uten at jeg selv har valgt det? Litt tilbake til et tidligere innlegg om å ikke dømme meg før du går i mine skor. Omgivelsen kan ha mye makt og innflytelse til hvordan jeg skal tolkes ut fra andres mening om meg. Å bryte ut fra noe og finne seg selv det er krevende og man må ha tålmodighet,  jobbe med selv, finne ut hvem er jeg og hva vil jeg med livet. Tidlig husker jeg at mitt mål var å bryte ut fra de rammene som ble lagt om meg uten at jeg selv klarte å ha noen innflytelse over det.  Som barn har man jo et mål om å gjøre andre til lags, tror jeg.  Det å aldri få mulighet til å være meg gjorde at jeg veldig tidlig bestemte meg for at jeg skulle bryte ut, men man klarer ikke det alene. Så ofte tenker jeg at noen barn tidlig kan sette seg noen mål om hvor man vil med livet sitt. Samtidig som det målet var min overlevelse. Jeg skjønte selv at hjelp fra de profesjonelle var veien å gå. Dette til tross at jeg hadde ingen formening om hva en slik hjelp ville innebære. Jeg hadde sterk tro på hjelpeapparatet og tenkte ikke de negative tanker som ungdommene jeg i dag snakker med. Å ta telefonen be om hjelp så jeg aldri som noe tabu eller skremmende.

Kanskje derfor jeg alltid har vært åpen om det for min omgivelse og mine venner. Der jeg er vokst opp snakker man ikke om psykiske lidelser uten å ha en lett negativ undertone. Hadde nok heller aldri klart å være så åpen om det ikke var for at jeg bodde en annen plass og skapte meg et eget liv som "MEG". Å være åpen om mine problemer både i min omgivelse og mine arbeidsgivere har noen ganger og mer åt det positive hållet vært min hjelp tilbake i nedturer. Det har vært gull verdt og få støtte og omsorg fra de som så meg for det mennesket jeg var.  Ingen forutinntatte tanker om meg eller ikke noen forsøk på å tolke meg til noe som ikke var meg. Men jeg har all respekt til alle de som ikke tør pga få en stempel. Vil bare dele min egen erfaring som alltid har vært mer positiv enn negativ. Så blir man voksen får enorm hjelp underveis og blir født på nytt. Å få en andre sjanse til å erobre livet igjen er en følelse jeg ikke kan sette ord på. Så går man da tilbake 100 år og fremover så er jeg utrolig glad over at jeg ble syk i rett epok. Før i tiden kunne sånne som meg havne på asyl, kunne bli sterilisert, på Hitlers tid bli vi utryddet, og for å ikke snakke om alle de mest grufulle behandlinger som man trodde skulle fordrive det vonde. Lobotomi, bad, krampebehandling osv. Så ja jeg er utrolig glad for at vi snakker om brukermedvirkning, behandlinger som handler om forskjellige måter å tilnærme seg pasientene, miljøterapi, og fysisk aktivitet. Ja, vi har et stykke arbeid kvar men herre min hatt hvor langt vi har kommet nå, heldigvis. Så det er med stor respekt jeg blir lei meg og føler litt sorg over alle de menneskene som er som meg som da ble sett på som samfunnets paria. I dag har jeg mulighet å påvirke og ha innflytelse på en måte man for hundre år siden sikkert ikke trodde skulle skje. Derfor blir min jobb som Erfaringskonsulent og brukermedvirkning enda mer viktig ved å ha i bakhodet alle disse menneskene som aldri fikk den muligheten som jeg og mange andre får i dagens moderne samfunn. Vet ikke om noen skjønner hvor jeg vil hen ....... men idag tenker jeg på alle de pasienter som levd sine liv på Reinsvoll min arbeidsplass og som har vært for så mange mennesker gjennom 100 år.  

Plaster på såret - lovbrudd skjer uten at noe gjøres!

 Klikk link:

Går til kamp mot sying av selvskadere uten bedøvelse (artikkel Aftenposten 12.08.13)

Ved å lese denne artikkelen jeg referer til og som alle uansett  burde lese for dette handler om hva som skjer i norsk helsevesen og som ikke de berørte legevakter vil kjennes ved. Men jeg anklager ikke noe jeg vil bare ha dette opp i lyset, jeg vil at det skal sies "unnskyld" for at dette faktisk er en virkelighet mange av våre ungdommer som jeg jobber med opplever i sin hverdag. Å bli oppfattet som det man sier skal være løgn det må jeg tåle som fronter saken og som nå tar det opp og frem i lyset. Den avgjørelsen var ikke så vanskelig å ta, og heller ikke med tanke på hva jeg kan få møte av mennesker som viser seg uforstående, som kommer med kommentarer som kan virke sårende, eller mener at jeg lyver osv. Jeg er godt voksen så jeg skal stå det løpet, jeg gjør dette pga alle disse ungdommer/voksne som ikke orker å stå imot systemet, som ikke har energi til å få sin stemme hørt. De skal ha en plass der det blir tatt på alvor, der de blir trodd på sine opplevelser, der det skal vite at det gjøres noe for å få bort disse holdningene. Jeg er et medmenneske og kan ikke legge skjul på dette lengre, jeg vil ta et ansvar for å få rettferdighet. 

Mange av de som opplevd krenkelser på legevakt vet ikke om sine rettigheter og hvem orker å sette seg inn i det når man har det vondt i sjelen. Har nok med og overleve enda en dag. Noen kan fortelle at de føler det som om de ikke er verdt noe som menneske til å få litt omsorg. Når de blir møtt med krenkelser, ubehagelig opplevelser kan de noen gang tenke at dette må de stå ut med, de skal ikke ha sagt noe om behandlingen for de har som sagt selv påført sine skader kan være en av tankene det bærer på når de sitter der på en kald benk og venter på å eller har en tro på å bli ivaretatt. Har du påført deg disse skadene selv får du jamen holde ut litt til! En utrolig vanlig setning og går som en rød tråd i mange av fortellingene jeg har fått lest. Det handler også om makt - for ungdommen føler at det er helsevesenet som har makten og når de gjør eller sier noe så er det slik. Det er noen leger, sykepleier og annen helsepersonell som jevnlig kommer seg unna ved å krenke andre, gjøre lovbrudd pga de tror de er godt beskyttet av både sin ledelse og med kunnskapen om at det vet det ikke vil gjøres noe med det som skjer pasienten. Ord mot ord - hvem vinner? Jeg har en metafor jeg ofte bruker og det er at når du stjeler fra din arbeidsgivere så får du sparken men krenker du et annet menneske som helsepersonell skjer ingenting. Du er godt beskyttet som ansatt hos sin arbeidsgivere etter som arbeidsgiveren kanskje ikke har kjennskap til hva som skjer på gulvet og må selvsagt støtte den ansatte. En pasients ord har ikke så stor makt mot helsevesenet når det begynner å koke litt. Dette ser jeg nå veldig klart og tydelig når legevakten nekter og innrømme, og på en måte mener at jeg ljuger. Samtidig så skjønner jeg at det nekter til at det jeg sier er en sannhet blant mange andre, pga hvem vil innrømme lovbrudd? Så greit - det skal jeg tåle, men noe jeg ikke tåler er at ved å ikke vedkjenne seg historiene fra ungdommene gjøres det enda en krenkelse. Det mener at de er løgnere uten å si det rett ut. Det er ganske så sterkt å lese, særlig for en som faktisk kanskje har brukt mye tid og energi til å del sin vonde opplevelse, og mye tid til å få motet til å skrive det ned. Da blir jeg oppriktig lei meg, og jeg blir så provosert det gjør meg så vondt når man ikke vil anerkjenne alle de historier fra virkeligheten som faktisk finnes og ikke er noen psykotisk fantasi. Jeg vet at ungdommen ikke lyver, jeg vet at dette foregår i det skjulte. Samtidig er det mange plasser der ute og mange mennesker på jobb som virkelig gjør sitt beste, og som gjør en forskjell til å møte en som skadet seg selv. Skulle ønske jeg kunne gitt hver enkelt av de en rose og takk for den jobben som gjøres, men det er ikke dette saken handler om. Det handler om å få fjernet de dårlige holdningene, og øke kunnskapen. Legevakt mener jeg er en viktig samarbeidspartner men de må og være villig til en forandring. Innrømme til  at dette problemet finnes så kan vi gå veien sammen. Men så lenge det tviholder på sin sannhet så må det gjøres andre ting for å nå frem. Derfor tenker jeg ikke legge ned denne ballen, jeg vil ikke slutte å kjempe for de ungdommer som fortsatt møter krenkelser, og til at andre som kanskje for første gang får oppleve det å bli sydd uten bedøvelse akkurat i dag. Når man gjør krenkelser på en pasient skal det lede til noe - en varsel, oppsigelse, eller noe som får konsekvenser for den ansatte. Kvalitetsikring - et tema jeg er opptatt av og det handler om at vi som pasienter (kunder) må kunne ha noen forventninger til legen/sykepleier (varen). Pasientene må kunne føle seg trygge til å søke opp hjelp, til å få stelt sine sår, men når en som kuttet seg selv velger å sitte hjemme å sy seg selv sammen av utstyr som man stjålet fra forrige besøk på legevakten. Der redselen for å møte helsepersonell som dømmer og straffer en er så stor,  da er det noe som er totalt feil her i verden. 

Et annet dilemma er når man som kollega deltar på å være med på at krenkelser skjer. Vanskelig problemstilling som gjør at dette blir og fortsetter å være et skjult problem. Man må ha mye mot og god selvtillit til å f.eks gå imot en lege som syr uten bedøvelse. Å kritisere sin kollega for å ikke gjøre jobben sin, det er vanskelig. Like vanskelig blir det å gå bak ryggen og til ledelsen pga det ord blir mot ord igjen men denne gangen ikke pasient og helsepersonell. Som dere skjønner det er mange problemstillinger knyttet til dette så hysj hysj tema. Fra pasienten sin side kan en av årsakene til å ikke klage på sin behandling være f.eks man tør ikke å klage for man vil komme seg til å benytte den samme legevakten i fremtiden og hvordan skal man da bli møtt hvis man har sendt en klage, mange orker ikke for de føler før det ens har startet at de er maktesløs mot systemet. Det har ikke noe å skulle si, systemet vinner uansett. Til hvilken nytte skal man klage, den ansatte for jo likevel beholde jobben osv. Unnskyldningen til å ikke klage er like mange som det finnes henvendelser på at krenkelser skjer. Derfor blir det igjen  sårt å høre at dette skulle være falske påstander, oppdiktede fortellinger eller hva de nå enn tror jeg har fått dette ifra. 

Noen helt spontane reaksjoner ut fra de siste dagene som har vært. Takk for ordet! Håper dere skjønner budskapet har litt vanskelig å sette de riktige ordene.  Jeg vet hva jeg prøver å si men spørs om dere klarer å skjønne det.