Å ikke følge strømmen.......

I møte med enkelte mennesker den siste tiden og at jeg har fått mulighet til å få feire en sprek hundreåring som har vært med om mange forandringer har noen tanker streifet meg og jeg vil lufte de her med dere. Det finnes ingen fasit og det er mine personlige tanker.

Det koster å gå mot strømmen, det vil alltid ha en pris på godt og vondt. Jeg har i hele min oppvekst følt at jeg ikke har gått med strømmen. Med det mener jeg at som barn følte jeg meg i en kropp som hadde for små klær. Følte at andre forventet noe av meg som ikke er meg. Utilpass kanskje er det rette ordet. Men for de som ikke tenker på det krever det mye av en selv og tar mye energi. Har ofte sagt i mine foredrag om at det handler om å føle seg "annerledes". Hva er annerledes og hvem har makten til å sette meg i et bås uten at jeg selv har valgt det? Litt tilbake til et tidligere innlegg om å ikke dømme meg før du går i mine skor. Omgivelsen kan ha mye makt og innflytelse til hvordan jeg skal tolkes ut fra andres mening om meg. Å bryte ut fra noe og finne seg selv det er krevende og man må ha tålmodighet,  jobbe med selv, finne ut hvem er jeg og hva vil jeg med livet. Tidlig husker jeg at mitt mål var å bryte ut fra de rammene som ble lagt om meg uten at jeg selv klarte å ha noen innflytelse over det.  Som barn har man jo et mål om å gjøre andre til lags, tror jeg.  Det å aldri få mulighet til å være meg gjorde at jeg veldig tidlig bestemte meg for at jeg skulle bryte ut, men man klarer ikke det alene. Så ofte tenker jeg at noen barn tidlig kan sette seg noen mål om hvor man vil med livet sitt. Samtidig som det målet var min overlevelse. Jeg skjønte selv at hjelp fra de profesjonelle var veien å gå. Dette til tross at jeg hadde ingen formening om hva en slik hjelp ville innebære. Jeg hadde sterk tro på hjelpeapparatet og tenkte ikke de negative tanker som ungdommene jeg i dag snakker med. Å ta telefonen be om hjelp så jeg aldri som noe tabu eller skremmende.

Kanskje derfor jeg alltid har vært åpen om det for min omgivelse og mine venner. Der jeg er vokst opp snakker man ikke om psykiske lidelser uten å ha en lett negativ undertone. Hadde nok heller aldri klart å være så åpen om det ikke var for at jeg bodde en annen plass og skapte meg et eget liv som "MEG". Å være åpen om mine problemer både i min omgivelse og mine arbeidsgivere har noen ganger og mer åt det positive hållet vært min hjelp tilbake i nedturer. Det har vært gull verdt og få støtte og omsorg fra de som så meg for det mennesket jeg var.  Ingen forutinntatte tanker om meg eller ikke noen forsøk på å tolke meg til noe som ikke var meg. Men jeg har all respekt til alle de som ikke tør pga få en stempel. Vil bare dele min egen erfaring som alltid har vært mer positiv enn negativ. Så blir man voksen får enorm hjelp underveis og blir født på nytt. Å få en andre sjanse til å erobre livet igjen er en følelse jeg ikke kan sette ord på. Så går man da tilbake 100 år og fremover så er jeg utrolig glad over at jeg ble syk i rett epok. Før i tiden kunne sånne som meg havne på asyl, kunne bli sterilisert, på Hitlers tid bli vi utryddet, og for å ikke snakke om alle de mest grufulle behandlinger som man trodde skulle fordrive det vonde. Lobotomi, bad, krampebehandling osv. Så ja jeg er utrolig glad for at vi snakker om brukermedvirkning, behandlinger som handler om forskjellige måter å tilnærme seg pasientene, miljøterapi, og fysisk aktivitet. Ja, vi har et stykke arbeid kvar men herre min hatt hvor langt vi har kommet nå, heldigvis. Så det er med stor respekt jeg blir lei meg og føler litt sorg over alle de menneskene som er som meg som da ble sett på som samfunnets paria. I dag har jeg mulighet å påvirke og ha innflytelse på en måte man for hundre år siden sikkert ikke trodde skulle skje. Derfor blir min jobb som Erfaringskonsulent og brukermedvirkning enda mer viktig ved å ha i bakhodet alle disse menneskene som aldri fikk den muligheten som jeg og mange andre får i dagens moderne samfunn. Vet ikke om noen skjønner hvor jeg vil hen ....... men idag tenker jeg på alle de pasienter som levd sine liv på Reinsvoll min arbeidsplass og som har vært for så mange mennesker gjennom 100 år.