I dagens Norge er man så langt man kan komme fra å skjønne hvor kunnskapen om forebygging av selvmord skall innhentes. Gjennom å selv vite hva skoen trykker i forhold til selvmordsproblematikken og som pårørende har jeg nå fulgt dette tema i hele mitt liv. Når det handler om kunnskapen og forståelsen av selvmord - og min definisjon og mine tanker om selvmord, er ut fra de som sliter med selvmordstanker, selvmordsforsøk og de pårørende. Så har jeg selvsagt gjort meg noen tanker. Det kan sikkert provoserer enn og annen men det må så være for dette er gjennomtenkte tanker over en tidsperiode ca 40 år. Jeg står for de tankene som nå blir skrevet ned, og jeg forventer heller ikke at alle skal skjønne, eller være enig i disse tanker som er tatt fra å leve et liv. I Norge har fagfolk en alt for stor makt i forhold til hva man mener, burde, og skal gjøre i forhold til selvmordsforebygging. Samtidig som vi i dag jobber aktivt med brukermedvirkning i alle ledd innenfor psykiatrien, og implementering av erfaringskunnskapen. Men å jobbe for alle de som har overlevd, valgt livet og som sliter med tanker, og få dem sin stemme hørt i fora der man skal diskutere selvmordsforebygging, så er det som å møte en vegg. Den siden Norge valgt og fagfolk velger å lytte på er de etterlate og dem sine erfaringer. Og ja, det er en del av helheten, men langt ifra hele helheten. Den største erfaringskunnskapen finnes hos alle dem ca 5000-8000 som overlever et selvmordsforsøk og de pårørende som kan fortelle noe om hva god forebygging kan være. Selvsagt skal man flette sammen "oss" og etterlate for da har du fått et alt større innblikk i hva som kan forebygge. At selvmordstallen nå har gått opp mener jeg og det har jeg og sagt i departement og andre politiske fora handler om at man ikke vil innhente kunnskapen der den er som størst og hos de som er nærmest problemet. Hvis dere tar alle de ca 5000-8000 selvmordsforsøk om året og ganger med ti for å ta gjennomsnittlig familie/venner så har dere et nasjonalt stort problem som det ikke satses noe særlig på hverken når det handler om forskning, brukermedvirkning, ivaretakelse, og støtte, veiledning både til den som sliter og dem pårørende. Den beste forebyggingen skjer i sitt egne sosiale nettverk, særlig styrker den tanken meg når jeg fått høre på hva ungdommer, voksne og pårørende sier har vært til hjelp for å komme seg gjennom kneiken og se lyset og håpet i tunnelen. Så jeg tror ikke tallene vil gå ned ved å bare lytte til den ene siden samtidig som man går glipp av så mye relevant og viktig informasjon om hva som kan gjøres bedre i forhold til forebygging. Hvorfor blir vi ikke tatt på alvor? Hvorfor er ikke den kunnskapen om "å overleve" mer anerkjent, og hvorfor er dørene lukket inn til fagmiljøet? For meg er det en selvfølge at denne stemmen skal være like mye hørt som etterlate. Og for meg som jobber med brukermedvirkning til daglig er det så skremmende å se hvor lite brukermedvirkning det er innenfor faget selvmordsforebygging. Uansett hvilke fora jeg er i med fagfolk og tema selvmord kommer opp, så starter alle med å snakke om de etterlate - og der har jeg satt foten ned. Jeg nekter å snakke om den siden, jeg vil snakke om siden som handler om "livet", hvordan leve med og hvordan man mestrer livet til tross stadig og jevnlig selvmordstanker, selvmordsforsøk. Blir jeg lyttet til? - nei ikke noe særlig, jeg er ikke spennende nok, eller jeg har ikke noen sorg/tap der man som motpart enklere kan sammenligne seg selv med en som mistet noen i selvmord. Alle har vi mistet noen så den følelsen er så mye enklere å sette seg inn, enn den siden som handler om oss pga det må du vært med om for å helt skjønne, eller du blir redd for du ikke vet hvordan man skal håndtere, å møte en sånn som meg. Vi som overlever, og de pårørende har og en sorg og et tap men i en annen form. Et tema som jeg kan komme tilbake til. Men ettersom vi lever er vi ikke interessante nok for å sette det på spissen. Samtidig når jeg møter fagfolk så får jeg alltid en følelse av at dem tror jeg skal sette igang en selvmordsbølge ved å snakke om selvmordsforsøk og selvmordstanker. For en tid tilbake så har jeg ved to anledninger holdt foredrag om "Å overleve" og jeg tror ikke at jeg har skapt noen selvmordsbølge, eller smitteeffekt. Det jeg derimot fikk tilbakemelding på var at denne kunnskapen hadde dem ikke tenkt over som en kompetanse i sitt arbeid, eller at det var utrolig nyttig å få høre fra livets side. Samtidig som noen tilbakemeldinger var at dem skulle ønske jeg kunne møtt pasienter som ikke de selv nådde frem til for de tenkte at noen med egen erfaring kan gjøre seg en annen tilnærming som kunne kanskje komme tilgode for pasienten. Det har jeg ofte tenkt over og tror det hadde vært nyttig å kunne få bidra inn der helsepersonell har møtt litt veggen i forhold til en pasient. For jeg tror at vi som vet hva det handler om, har en helt annen forståelse, og kan se, møte en pasient som sliter med selvmordsproblematikken på en helt annen måte. Samtidig som det å ha en slik oppgave gjør at man har tiden - for det tar tid og krever mye å få et annet menneske til å finne tilbake til håpet og livet. Dette er ikke en offerrolle, det er viktig å tydeliggjøre, og ansvarsgjøre seg selv på hva man vil og hvordan man vil prøve seg å komme tilbake til livet igjen. Men for å gjøre den jobben trenger vi gode hjelpere, som kan støtte oss, veilede oss, og få gitt oss et annet perspektiv på livet. Uten gode hjelpere hadde jeg ikke vært her i dag! Men jeg fikk tidlig i prosessen klare rammer på hvem sitt ansvar det er om å gripe fatt i livet sitt igjen. JEG velger og tar de valg jeg mener er bra for meg selv! for å si det sånn kort og konsist for mellom der var reisen lang.
For spesielt interesserte vil dette tema komme opp igjen, vil aldri gi meg på å få anerkjennelse for min erfaringskunnskap inn i forebygging av selvmord. Vet at andre land anerkjenne denne kunnskapen, men Norge er ikke moden enda men med tiden kanskje .............
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar