Gratulerer Norge!

Nå nærmer det seg dagen som skal feire Norge 17. mai. Som svensk så er jeg litt misunnelig på deres nasjonal dag. Men jeg ønsker dere alle en god feiring, uansett værforhold. Mitt hjerte er i Norge men mitt statsborgerskap sier noe annet :-) men er man allergisk mot skjema og byråkrati er veien lang til å konvertere....... hehehe. 

På slike høytidsdager blir jeg alltid selv litt ettertenksom, for jeg vet av erfaring f.eks med å ha jobbet i Kirkens SOS at det er mange ensomme sjeler der ute. Det handler ikke om at det bare er dem i utgangspunktet ikke har det så greit uten det handler faktisk om mennesker som deg og meg. Mange kan ha et godt nettverk, og et godt sosialt liv men føler seg veldig ensom. Jeg vet ikke hva som er verst eller jeg tror at den verste ensomheten kan nok være den man føler til tross for at man har familie, venner, et sosialt liv, og jobb. Å være ensom uten å ha noe nettverk eller være vant til å ikke ha noe nettverk gjør at man har  ikke noe å sammenligne med. Går vi da tilbake til forrige innlegg så er det veldig skremmende at mennesker i dagens samfunn skal føle seg alene. At rammene og malen i samfunnet er at man skal være "normal" for å henge med og bli inkludert. 

Hvem har makten til å definere hva som er "normalt"? Og hvorfor skal man være så innmari "normal"? Bare spør jeg, for selv liker jeg venner i alle fasonger og jeg trenger ikke til enhver tid være enig i alt som dem sier, eller diskuteres. En sak har flere sider enn bare den ene. Ulikhetene er sjarmen, og dem er som fargene på en palett. Det blir aldri kjedelig og man lærer seg noe nytt om seg selv og av andre som ikke alltid er så lik en selv. Men dette er da mine egne tanker og ikke noen norm, eller fasit. Men det som jeg liker og det jeg har erfart av det å være "annerledes". Jeg vet en arena som skaper til dette med normen "normal" og det er skolesystemet. Skolesystemet som det er bygget opp i dag er ikke tilpasset for "annerledeshet" alle skal inn i boksen A4 ellers så er du ikke "normal". Skolen gir ikke rom for eller skaper arena til å akseptere og ha større takhøyde til den som kanskje utmerker seg litt mer enn andre, og hva nå det innebærer. Arbeidsplasser kan og være en slik arena, voksne som mobber på jobb det kan jeg mye om men det må bli et senere innlegg. 

Så føler jeg igjen at jeg forsvinner litt bort fra tema og budskapet mitt men håper dere skjønner hovedpoenget. Være en venn, invitere naboen, se den som trenger å bli sett, og ikke fordøm et annet menneske uten å virkelig har lært å kjenne personen. Jeg har en tro på at det finnes noe godt i alle, men at det erfaringer, opplevelser og forutsetninger som skaper disse litt mindre forståelsefulle menneskene. Vet dere at et smil til en ukjente kan være det som gjør dagen for den som ser smilet ditt.  

Gratulerer Norge til dagen som kommer! Ha en fin pinse, og tenke en vakker tanke til noen du har litt dårlig samvittighet for eller som du burde ha sagt unnskyld til, eller gjort noe dumt som du angrer. Det er aldri forseint å angre.