Sommerfugleffekten .......

Jeg sitter på venterommet. Jeg har med meg en sykepleier. Jeg er frivillig innlagt. Inntil videre. Med meg, går vi inn. Jeg, den ødeleggende delen og den kjørende sykepleiere . En nattevakt. Det går mest galt om natten. Inntil videre. (Inntil det går galt hele tiden.) 

Hun er forståelsesfulle og tar meg forsiktig gjennom venterommet. Øynene ser på meg. Jeg svever som en ballong gjennom luften. Sprekkeferdig. Men det er allerede hull i meg, og spurven vil lande. Inntil videre går hun. Hun gjør så godt hun kan. I resepsjonen, vil de ha en forklaring. Forklaring på hvorfor pasienten kommer for nærmere hundrede gang. Deretter møter vi øyne igjen, og så legen. Vi møter han alle sammen. Men han vil ikke møte meg. Men motvillig, med enda håp i brystet, møter jeg han, for jeg er jo under behandling. Jeg er på vei mot landet litt friskere, tror vi, inntil videre. 

Så setter vi oss ned. Vi setter oss ned og han sier: "Du har skadet deg før og du kommer til å skade deg igjen, men jeg får vel bare sy." Og der - akkurat her - brister vi, dommen er falt. Noen snakker til han. Sykepleiere. Han, og andre hjelpere, skal ikke si sånn til meg, selv om jeg har gjort det vonde selv. De skal ikke si at jeg aldri blir frisk. de skal ikke være spåmenn. Ikke høyttalende i alle fall. Jeg tror på sommerfugler. Jeg tror på sommerfugleffekten. Så jeg prøver å forklare. Jeg prøver å hjelpe med forståelse. Derfor snakker sykepleierne. Derfor skriver jeg. For jeg tror på at gode tanker, kan smitte. 

De som har drukket et glass vin for mye å brukket foten, har også gjort det vonde selv. Indirekte. Likevel, møtes dem, som seg hør og bør, med respekt. En brukket fot er så lett å reparere. Sårene mine kommer innenfra. Det er vanskelig å tålerere, utenfra. Jeg forstår det og ser ned i gulvet. Tårene blander seg med brilleglass. Jeg husker ikke mer. 

Jeg sitter på sykehuset. Tvangsinnlagt. De må vel sy. Bedøvelse, det trenger du vel ikke? Neida, sier jeg. Mens de syr, lar jeg de være den ødeleggede delen og jeg innser nå, mens jeg skriver dette, at det er fordi de har vist meg at de ikke forstår, ikke vil forstå, at jeg er et stort og resursskrevende problem, at jeg lar dem få fortsette skadingen min. Jeg lar de stikke i meg enda en gang. Det tar mindre tid da, om de slipper å bedøve. De kan fortere fly videre. Jeg tror ikke på sommerfugler da. Da tror jeg på hauker. 

Det kommer noen setninger. "Nå igjen. Hva skal vi gjøre. Vi kan ikke gipse halsen din." Etterfuglt av latter. Men de gjør det likevel, gjennom en slags krage. Jeg kaller dem prest, ber på knærne og svømmer videre. Du trenger vel ikke bedøvelse, jeg tåler vel smerte. Ja, jeg har hørt det så mange ganger. Så jeg sier alltid det er greit. Og så skader de følelsene og kroppen og jeg går ut med hevet hode. De hjalp meg med å skade meg. Vi var på lag. Den eneste gangen vi er på lag. Og det var fint for dem, fint å føle at jeg samarbeidet.  

Når jeg skriver dette, ser jeg at et eller annet sted, har noe gått veldig galt. Jeg skylder ikke på den første legen som mente jeg måtte ha vært i slåsskamp for å ha sånne skader og som ikke forstod at jeg kunne skade meg selv. Jeg skylder ikke på legen som ikke gadd å sy fordi jeg kom til å ødelegge arbeidet, syarbeidet, før eller siden (ganske snart). Jeg skylder ikke på legen som mens jeg ligger på traumemottaket fremfører for alle lyttende at pasienten er viden kjent. Jeg skylder ikke på legen som bestemte at jeg for alltid kom til å skade meg. Jeg skylder ikke på de titalls som har sydd uten bedøvelse. Jeg skylder ikke på de som sydde feil slik at jeg har en evig skade i en scene, og som dekket over feilen etterpå. Jeg skylder ikke på de som har sydd meg med ord som at jeg kommer til å dø av dette. For kanskje har de rett. Men, fordi jeg tror på sommerfugleffekten, takker jeg de rundt 300 som har sett meg som et menneske, et menneske som har det vanskelig, og som ikke har brydd seg om at noen andre står rundt og sier: "Henne kjenner vi fra før," men likevel hilst på meg og passet på at jeg eller noen tar vare på denne fine jenta, som de kaller meg, når de setter på plasteret på såret og ønsker lykke til. Videre. Lykke til videre jeg skal videre i deres hoder, som andre mennesker. 

Og jeg takker også dem som bare har vært stille og utført jobben. For verken dem eller jeg, er der fordi vi har spesielt lyst til å sy en alvorlig skadet hals, men fordi jeg er under tvang og de er på jobb. Og fordi, at inni meg gjør det så vondt at jeg gjør disse tingene, i stedet for å ha et fint liv. Kanskje, kunne jeg valgt å aldri bli syk. Men veien min ble ikke slik. Så ikke la meg miste hodet i motbakke og ikke gi sorgene medvind med at dere hjelper meg med å nedlate meg. Det er det jeg kan best. Gi meg et plaster på såret, inntil videre, til jeg er friskere.  La meg være menneske når jeg lever. Og ikke vær sint de gangene jeg overlever. For noen ganger ville jeg dø, i stedet for å gå på kino. I stedet havnet jeg i kulissene til Akutten. Beklager. Send sommerfugler nedover i korridorene, når dere har vist at dere kan sette plaster på såret, med respekt for menneskene som har det vanskelig - også på min måte.  

Signatur: H., Med vingene i hodet

Tusen takk for den første gjestebloggeren med tema "Plaster på såret"