Lytt til dem pårørende og venner!

Et viktig tema!

Klikk på lenken:
Brennpunkt Et varslet drap

Har mange tanker kring å ha sett dette programmet både negativt og positivt. Noe av det som er negativt er at man igjen stigmatiserer paranoid schizofren som at alle er "farlige" og denne rådmannen som ikke har skjønt hva brukermedvirkning og lytte til dem som kjenner mennesket best for "de" har en mening om hva som kan være best fra det perspektivet dem sitter med som er nullkunnskap om pasienten. Men så til det som var sterkt og det var å få et ansikt og at dem turte å stå frem det skal mye styrke til å gjøre noe slikt. For det viser at pasientene er ikke mer enn mennesker som deg og meg men har kanskje hatt litt andre forutsetninger. Takk til dere som gjorde det og ga det et ansikt. Samtidig som det igjen slår meg hvor lite vi pårørende blir hørt, og anerkjent den kunnskapen vi sitter med om "våre" barn. At det igjen neglisjeres og ikke teller som kunnskap for fagfolk til å ta innover seg. Tenker på dem jeg jobber for. Der er det mye av disse fortellingen som ble fortalt i programmet som man kan trekke paralleller til. Det jeg får høre i samtaler med pårørende som har barn som står i fare for selvmord eller gjort gjentatte selvmordsforsøk uten at pårørende har blitt hørt på. Tilfeller mener jeg som kunne ha vært forebygget og stoppet før det ens hadde blitt til en realitet og som kan resultere i død. Blir iblant så oppgitt over at fagfolk tror dem eier sannheten i noe som ikke ens er noen sannhet, for hva er "sannhet". Bare for at man har et antall år bak skolebenken, tror man med en gang at man er eksperten. Dette er dem farlige behandleren og helsepersonell som går inn med den innstillingen. Men nå skal sies at det finnes utrolig mange flotte mennesker der ute som brenner for faget sitt og som tross det kan se bak mennesket, og er nysgjerrig og tåler å ikke være eksperten. Men det er ikke dem jeg vil komme åt nå..... det er alle fagfolk som aldri burde ha satt sin fot innenfor psykiatrien eller dem som tror at dem eier kunnskapen. For dem som er nærmest til å være eksperten foruten pasienten selv er familie, venner og dem hjelpere som jobber med pasienten hver dag eller med tett oppfølgning. Vi som pårørende må ta makten over vår kunnskap og ikke la oss kjøres over av dem store herrer og damer men vet at det ikke er så enkelt og særlig ikke i kampens hete. Vi som pårørende må være sterke, vi må ha tålmodighet av gull, vi må være kunnskapsrike i forhold til lovverk og rettigheter, iblant føles dem som man skulle vært utdannet advokat i sted for å være mor eller far. Men slik har helsevesenet skapet oss for vi må slåss for rettigheter, og bli hørt, når vi i sted kunne ha satt fokus på å være foreldre til barnet som sliter, støtte det til 100 % og ha energi til å være tilstede i det vonde sammen med barnet. Ikke rart mange pårørende blir sykmeldte pga belastninger man har av å være akkurat pårørende.