torsdag 21. november 2013

Tanker fra et snart avsluttet rehabiliteringsopphold!

Denne blir mitt nye treningsredskap bilde tatt av fysioterapeuten min. 


3 uker nærmer seg snart sin slutt. Uten å lyve kan jeg ikke annet si enn at dette har vært igjen de tre verste ukene i mitt liv. Sist jeg hadde det slik var når jeg var på rehabilitering for over 20 år siden. Jeg egner meg ikke som pasient, og mine forventninger ble absolutt ikke som jeg hadde tenkt meg. Jeg har tatt lærdom om dette opphold og det er at jeg skal ikke frivillig sette meg inn i rollen som pasient igjen  - for ja dette var mitt valg men ut fra mine forventninger og mål. Vet at dette handler om å jobbe hele livet for å vedlikeholde kroppen min ettersom den ikke er 100 % som "normal". Så det har blitt en god drivkraft nå gjennom denne opplevelsen. Hva var mine forventninger for dere som fulgt meg i sosiale media og lurer sikkert på hvorfor det bare  har handlet om negativitet og lite optimisme. Mitt mål er og var - få fysisk arbeidsevne til å klare med ute på arbeidsmarkedet og i full stilling. Jeg har gjennom de siste fem årene ikke hatt tid til å pleie min kropp noe som min kropp de siste året har vært sterk motstander til at jeg har gjort. Fra å trene 4 dager i uka til å ikke gjøre noe i fem år omtrent ikke rart at kroppen noen ganger sier stopp. Jeg ønsket meg individuell trening, individuell fysioterapibehandlinger, og ikke minst ro og tid for meg "BARE MEG". 

Hva gikk galt? Jo bare ved å se programmet som ble utlevert ved ankomst så jeg at dette ikke virket å være det som jeg var ute etter. Men jeg vil alltid gi nye ting en sjansen - men raskt oppdaget jeg av å sitte på skolebenken og sitte å høre på kognitive tilnærminger om hvordan mestre hverdagen med smerter, medikamentundervisning, mindfulness så kjenner jeg at dette er en tid langt bak for meg. Jeg er ikke der i det hele tatt, dette er teknikker, metoder jeg selv jobber med i mitt arbeid i foreningen, det jeg lærer til de pårørende og ungdommer for å takle sin hverdag men ikke minst jeg har gått kognitiv terapi i flere år så trodde jeg liksom var ferdig med den biten.  Medisiner - jeg er anti medisiner og er som en egen felleskatalog :-) og sist men ikke minst mindfulness eller oppmerksomt nærvær - det er min livsfilosofi. Så det ble her ingenting om jobbmestring, hvordan få seg en jobb med noen begrensninger, gjøre seg attraktiv på arbeidsmarkedet, rettigheter, omskolering eller hva for jobb kan man passe til osv. Så var de det med egen tid - jo det har jeg tatt meg og har ikke brydd meg noe særlig om hva andre synes om det. Jeg er ikke her for å være sosial - jeg har nok av sosialt liv og mennesker det er jo min jobb. Så å bli en "gruppedeltaker" mot sin vilje - det funker ikke, bestemt bordplassering når man spiser osv. Såpass ser jeg nå at jeg er heldig som har min integritet - og jeg føler ikke med strømmen bare for at man tror slik skal det være. Jeg er her for stillhet, trening og bli en ny meg. Men jeg kommer ut som en sliten, frustrert, eks pasient men med stor tro på at dette fikser jeg hjemme og i mine egne omgivelser med de menneskene jeg selv har valgt skal være med i min vei videre til et bedre liv. Men det skal sies jeg har blitt bedre - jeg har fått trent litt med egne øvelser etter at jeg har etterspurt det, og håndtreningen har gitt effekt så den vil jeg holde på med hjemme som jeg egentlig har gjort i gamle dager. Det handler om å gjenoppta gamle vaner. Så får jeg finne ut alt det andre selv som jeg ellers er vant til å gjøre. Skulle jeg noen gang bli utsatt for å komme i lignende situasjon skal jeg stole mye mer på magefølelsen min og heller takke nei en gang for mye enn å komme til en plass man fra starten av ikke føler er helt den rette. Men sånn går det når en lege som aldri møtt meg skal vurdere hva som passer best for meg........... pøh! Heldigvis fikk jeg så mye mer utav dagen på poliklinikken "Raskere tilbake" så skulle ønske det var slik fortsettelsen skulle være og de trodde som meg at det var på et slik opphold jeg skulle på. Men vi tok alle feil! Jeg gleder meg så til hverdagen - til å gjenoppta jobb og inkludere trening i min nye hverdag. Det er HÅP, for håpet har ikke blitt borte det vil alltid være der. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar